Hvitvingedue

Hvitvingedue (Zenaida asiatica) er en stor og kraftig due fra det sørlige USA, Mexico, Mellom-Amerika og deler av Karibia. Fjærdrakten er hovedsakelig gråbrun med en tydelig hvit stripe langs den sammenfoldede vingen som blir til et bredt hvitt felt i flukt. Voksne fugler har også røde øyne omgitt av naken blå hud, et mørkt kinnmerke og en kort, rett avsluttet hale med hvite hjørner.

Arten er større og kraftigere enn sørgedue (Zenaida macroura), som også har en langt lengre og spissere hale. Voksne hvitvingeduer er omtrent 29–31 cm lange og veier rundt 125–187 g.

Hvitvingedue bruker et bredt spekter av forholdsvis tørre habitater, blant annet torneskog, ørkenkratt, kaktusvegetasjon, skog langs vassdrag, jordbruksområder og plantasjer.

Arten har også tilpasset seg svært godt til byer og forsteder, der store skyggetrær, hager og kunstige vannkilder kan erstatte noen av ressursene som er mer spredt i naturlige ørkenlandskap.

Kostholdet er nesten helt plantebasert og omfatter frø, korn, bær og annen frukt.

Hvitvingeduer søker næring både på bakken og oppe i vegetasjonen og plukker ofte frø direkte fra frøstander eller besøker fruktbærende trær framfor å være avhengige av mat som har falt ned.

I Sonoraørkenen har arten et særlig nært forhold til kjempekaktusen (Carnegiea gigantea). Duene besøker blomstene for nektar og pollen og spiser senere store mengder frukt. Når de beveger seg mellom blomstrende kaktuser kan de overføre pollen og bidra til krysspollinering. Levedyktige frø kan også overleve passasjen gjennom fordøyelsessystemet og spres med avføringen, slik at duene bidrar både til pollinering og frøspredning.

Hvitvingeduer er dagaktive og beveger seg regelmessig mellom nærings-, drikke- og hvileområder. Som andre duer kan de drikke ved å senke nebbet i vannet og suge kontinuerlig framfor å måtte løfte hodet for hver slurk.

Hannens kraftige serie av dype, rytmiske kurringer er en av de karakteristiske sommerlydene i store deler av det sørvestlige USA. Ropene brukes mye i territoriell kommunikasjon og mellom partnerne og gjør ofte arten lettere å oppdage enn den dempede kroppsfargen skulle tilsi.

Utenom hekkesesongen kan hvitvingeduer være svært sosiale og samles i store flokker på nærings- og overnattingsplasser. Antallet blir særlig stort der korn, frukt, vann eller trygge overnattingsplasser finnes i høy konsentrasjon.

Etter hekkingen kan ørkenbestander danne svært store flokker før fuglene sprer seg eller trekker. Flokkstørrelsen varierer kraftig med lokal mattilgang og årstid.

Bevegelsesmønsteret varierer mye gjennom utbredelsen. Mange tropiske og stadig flere urbane bestander er standfugler, mens fugler som hekker i de vestlige ørkenområdene kan være tydelige trekkfugler. I Sonoraørkenen ankommer store mengder om våren og tidlig på sommeren og tilpasser hekkingen tett til blomstringen og fruktsettingen hos kjempekaktus.

Dette skaper en uvanlig tett kobling mellom trekk og mattilgang: nektar og pollen blir tilgjengelig først, etterfulgt av vannrik frukt etter hvert som hekkesesongen går framover. Etter hekkingen trekker mange fugler sørover, mens andre sprer seg i flere retninger eller blir lenger nord der byområder gir stabil mattilgang og mildere vinterforhold.

Hvitvingeduer er monogame i minst én hekkesesong. Hannen markerer seg med gjentatte rop og spillflukt, der han stiger før han vender tilbake i en stivvinget glideflukt. Hannen velger territoriet og bringer reirmateriale, mens hunnen velger den nøyaktige plasseringen og bygger den grunne plattformen av kvister, vanligvis i et skyggefullt tre eller en tett busk.

Kullet består av ett eller to egg, og begge foreldrene ruger i omtrent 14–20 dager. Ungene blir i reiret i rundt 13–18 dager. Begge foreldrene gir ungene næringsrik kromelk tidlig i utviklingen før de gradvis går over til mykgjorte frø og annen planteføde.

Hvitvingedue har ekspandert kraftig inn i byer og forsteder i det sørlige USA. Fuglebrett, vannet vegetasjon, store skyggetrær og kunstige vannkilder gir stabile ressurser, og arten har siden slutten av 1900-tallet spredt seg nordover i tilknytning til bylandskap.

Arten er også en viktig jaktfugl i USA og Mexico. Hard jakt og rydding av skog bidro til store historiske tilbakeganger i deler av Texas, etterfulgt av gjeninnhenting da jakten ble strengere regulert og egnet habitat igjen økte mange steder.

Hvitvingedue er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og har ekspandert inn i mange by- og forstadsområder.

Regionale bestander kan fortsatt påvirkes av rydding og oppsplitting av naturlig hekkeskog, mens kollisjoner med kjøretøy, kraftledninger og bygninger gir lokal dødelighet.