Ørkenkanin

Ørkenkanin (Sylvilagus audubonii) er en liten kanin fra tørre og halvtørre områder i det vestlige Nord-Amerika. Voksne dyr blir omtrent 33–43 cm lange og veier vanligvis rundt 450–1 250 gram, men større individer forekommer. Hunnene er i gjennomsnitt litt større enn hannene.

Pelsen er gråbrun på oversiden og lys på undersiden, ofte med et varmt oransjebrunt parti på strupen. De forholdsvis lange ørene bidrar til å avgi varme, mens den korte halen har en tydelig hvit underside som minner om en bomullsdott når den løftes.

Arten ligner europeisk kanin (Oryctolagus cuniculus) i kroppsform, men har forholdsvis lengre og mer opprette ører og bygger ikke permanente felles hulesystemer.

Ørkenkaninen lever i ørkenkratt, tørt gressland, busklandskap, vegetasjon langs vassdrag, einerfuruskog og andre åpne habitater med nok busker eller gress til å gi skjul. Den bruker også jordbruksområder, parker og byrandsområder. Arten finnes fra lavlandsørken og opp i høyereliggende skoglandskap til omkring 1 800 meter over havet.

Dyrene hviler vanligvis i grunne søkk under vegetasjon eller i ganger laget av andre arter framfor å grave ut store permanente hulesystemer selv. Tilgang på skygge og tett dekke er særlig viktig i varmt vær og når de flykter fra rovdyr.

Ørkenkaninen er planteeter. Den spiser gress, urter, blader, kvister, bark, blomster og saftige planter som kaktuser. Valget av føde endrer seg med nedbør og årstid etter hvert som fersk vegetasjon vokser fram og tørker inn.

Den beiter vanligvis i åpne partier nær skjul, napper gress og lav vegetasjon og går over til grovere blader, bark, kvister eller kaktus når fersk vegetasjon blir mindre tilgjengelig. Mye av vannbehovet dekkes direkte gjennom vegetasjon og dugg, noe som reduserer behovet for å oppsøke åpne drikkesteder i tørre områder.

Som andre kaniner praktiserer ørkenkaninen cecotrofi. Gjæring i den forstørrede blindtarmen danner myk og næringsrik avføring, kalt cecotrofer, som spises på nytt direkte, slik at vitaminer, mikrobielt protein og andre næringsstoffer kan passere gjennom fordøyelsessystemet en gang til. Denne totrinnsutnyttelsen av føden er viktig for å hente ut næring fra fiberrikt plantemateriale og hjelper kaniner med å leve på vegetasjon som kan ha forholdsvis lav næringsverdi.

Aktiviteten er vanligvis størst rundt daggry og skumring. I svært varmt vær hviler ørkenkaninen i skygge eller under bakken om dagen og kan flytte mer aktivitet til natten, mens kjølig vær kan gjøre at den er aktiv til nesten alle tider av døgnet.

Arten lever hovedsakelig alene, selv om leveområdene overlapper og flere dyr kan samles der maten er konsentrert. Når den trues, fryser den ofte først for å unngå å bli oppdaget og løper deretter i uregelmessig sikksakk mot tett skjul. Korte fartsøkninger kan nå omtrent 30 km/t.

Paringssesongen er lang og varierer med breddegrad, nedbør og mattilgang. I Arizona kan den strekke seg fra januar til sensommeren. Etter en drektighet på omtrent 27–30 dager graver hunnen selv ut et grunt rede i bakken, vanligvis omkring 15–25 cm dypt, og kler det med gress og pels før ungene fødes.

Kullet består vanligvis av én til fem unger, ofte omkring tre. Ungene fødes blinde, nesten hårløse og hjelpeløse, men utvikler seg raskt og forlater redet etter omtrent to til tre uker. En hunn kan få to til seks kull i løpet av et gunstig år, og enkelte ungdyr kan bli kjønnsmodne allerede ved omtrent tre måneders alder.

Dødeligheten er høy, og mange individer overlever ikke sitt første år. Den høye formeringstakten er derfor en viktig del av artens livshistorie.

Ørkenkaninen er et viktig byttedyr for mange rovdyr, blant annet prærieulv (Canis latrans), rødgaupe (Lynx rufus), puma (Puma concolor), rever, grevlinger, rovfugler og store slanger. Tamkatter og tamhunder kan gi ytterligere predasjonspress nær bosetninger.

Kombinasjonen av hyppig reproduksjon, rask utvikling hos ungene og høy dødelighet gjør at bestandene kan holde seg oppe til tross for kraftig predasjon og gjør arten til en viktig kobling mellom ørkenvegetasjonen og mange større rovdyr.

Ørkenkaninen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, basert på vurderingen som ble publisert i 2019. Arten er fortsatt vidt utbredt og vanlig over store deler av vestlige og sentrale USA og nordlige og sentrale Mexico, selv om vurderingen angir at bestanden samlet sett er i tilbakegang.

Omgjøring av leveområder, intensiv beiting, påkjørsler, jakt og predasjon fra frittgående kjæledyr kan påvirke lokale bestander. Kaningulsottvirus type 2 har også forårsaket utbrudd blant ville haredyr i det vestlige Nord-Amerika siden 2020 og er påvist hos ørkenkanin. De langsiktige virkningene på bestandene er fortsatt usikre.