Klippedue

Klippedue (Columba livia) er den ville stamformen til tamduen og de velkjente byduene som finnes i byer over store deler av verden. Voksne fugler er omkring 30–36 cm lange og veier vanligvis rundt 265–380 g. Ekte ville klippeduer har en forholdsvis ensartet blågrå fjærdrakt med to svarte vingebånd, mørkt halebånd, lys overgump og iriserende grønt og fiolett på halsen. Tamdue-avledede byduer varierer langt mer og kan være alt fra nesten identiske med villtypen til svarte, røde, spraglete eller nesten helt hvite.

Dette skillet er biologisk viktig. En bydue med klassisk blågrå villtypefjærdrakt er ikke automatisk en vill klippedue. Genomstudier fra Storbritannia og Irland har vist at gjenværende ville klippeduer danner en genetisk tydelig gruppe selv om enkelte byduer kan ligne dem svært mye.

Ville klippeduer er knyttet til klipper, bergdaler, øyer og huler, der beskyttede hyller og hulrom gir reir- og hvileplasser nær åpne områder med tilgang på mat. Jordbruksland og andre åpne habitater kan brukes når frørike næringsområder ligger innen rekkevidde fra slike steinete tilholdssteder.

Tamdue-avledede byduer bruker menneskeskapte konstruksjoner som kunstige varianter av stamformens habitat. Bygningsfasader, broer, gesimser og takrom gir rikelig med reir- og hvileplasser og gjør at byduer kan leve i tettsteder langt utenfor den opprinnelige naturlige utbredelsen.

Frø og korn dominerer kostholdet, supplert med mindre mengder frukt og annet plantemateriale og bare sporadisk virvelløse dyr. Byduer har beholdt denne grunnleggende næringsbiologien, men utnytter lett sølt korn, matrester og bevisst fôring rundt mennesker.

Næringssøk foregår ofte i flokker, særlig der maten finnes konsentrert. Duer drikker også på en uvanlig måte: i stedet for å løfte hodet gjentatte ganger kan de holde nebbet i vannet og trekke vann kontinuerlig inn i munnen.

Klippeduen ble en av de klassiske modellartene i forskning på dyrs orientering fordi mennesker gjennom lang tid avlet fram brev- og hjemfinningsduer med sterk evne til å finne tilbake til dueslaget. Det meste av eksperimentkunnskapen kommer derfor fra tamme brevduer, ikke fra urørte ville bestander, men forskningen viser et svært fleksibelt navigasjonssystem som kombinerer flere sanser.

Forsøk viser at brevduer fra ukjente slippsteder i stor grad bruker et luktbasert kart for å finne ut hvor de befinner seg og solen som kompass for å holde riktig retning. Når området blir kjent, får visuelle landskapskjennetegn større betydning, og enkeltfugler kan utvikle svært faste og individuelle ruter mellom gjenkjennelige landemerker. Nyere forsøk viser også at fjerne visuelle landemerker kan støtte hjemfinning når lokale bakkesignaler skjules. Duer kan registrere magnetiske forhold, men den nøyaktige rollen slike signaler spiller er fortsatt mindre avklart enn betydningen av lukt, solkompass og lærte landskapsruter.

Klippeduer danner langvarige par og kan hekke i kolonier der gode reirplasser finnes tett. Ville fugler hekker på beskyttede klippehyller og i huler, mens byduer bruker tilsvarende steder på bygninger, broer og andre konstruksjoner. Reiret er en enkel plattform av kvister og strå som ofte brukes om igjen og bygges videre på gjennom flere kull.

To hvite egg er normalt. Begge foreldrene ruger, vanligvis i omtrent 16–19 dager, og begge tar seg av ungene, som blir i reiret i rundt 35–37 dager ifølge BTOs reirdata.

Duer har et av de mest særpregede systemene for foreldreernæring blant fugler. Både hannen og hunnen produserer kromelk, en næringsrik masse som dannes når celler i kroveggen vokser og avstøtes under påvirkning av hormonet prolaktin. Nyfødte dueunger er først nesten helt avhengige av denne maten. Studier på tamduer viser at kromelken er svært rik på både protein og fett; etter hvert som ungene vokser blandes gradvis oppbløtte frø og annen voksenføde inn i det oppgulpede fôret.

Klippeduer har levd tett sammen med mennesker i tusenvis av år og ga opphav til tamduer som ble avlet for blant annet mat, utseende, kappløp, hjemfinningsferdigheter og budbringing. Helgenomstudier peker mot minst én viktig domestiseringshendelse i Levanten blant forfedrene til tamduerasene som hittil er undersøkt, selv om den videre historien er kompleks og omfatter senere spredning og blanding mellom regioner.

Rømte og bevisst utsatte tamduer har gjentatte ganger etablert frittlevende bestander og gitt opphav til byduene vi i dag finner over store deler av verden. Forvilling har ikke bare gjenskapt den opprinnelige villformen: menneskelig avl har tilført et enormt mangfold av farger, kroppsformer og genetiske varianter. Når byduer møter gjenværende ville klippeduer kan de pare seg fritt, og genomstudier viser at tamdueavstamning gradvis kan erstatte den genetiske identiteten til villformen. Enkelte isolerte bestander, særlig på de ytre Hebridene, har fortsatt svært liten innblanding og er derfor viktige for å forstå stamformen.

Klippedue er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. På artsnivå er Columba livia svært tallrik og vidt utbredt når tam- og byduebestandene tas med.

Den brede kategorien skjuler et annet bevaringsproblem. Genetisk intakte ville klippeduer ser ut til å ha forsvunnet fra store deler av den opprinnelige utbredelsen gjennom innkrysning og erstatning fra tamdue-avledede bestander.

I Norge er vill klippedue vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021 fordi det ikke finnes sikker dokumentasjon på en etablert hekkebestand etter 1800. Bestander som tidligere ble tolket som ville klippeduer på Rennesøy og Stadlandet viste tegn til tamdueinnblanding og regnes ikke som sikre villbestander. Tamformen, bydue (Columba livia var. domestica), er derimot vidt utbredt i Norge og ble i 2015 anslått til 20 000–60 000 hekkende individer. I Fremmedartslista 2023 er klippedue/bydue ikke risikovurdert fordi formen regnes som innført før 1800.