Mongolturteldue

Mongolturteldue (Streptopelia orientalis) er en mellomstor due som er vidt utbredt i Asia. Voksne fugler er omtrent 33–35 cm lange og veier rundt 160–300 g. Den varmt brune oversiden har mørke fjærsentre og rødbrune kanter som gir et tydelig skjellmønster, mens sidene av halsen har et karakteristisk felt med svarte og hvite striper.

Hodet og undersiden er mer dempet rosabrune, og den lange avrundede halen har brede lyse spisser. Arten ligner turteldue (Streptopelia turtur), men mongolturteldua er større, mørkere og har et kraftigere skjellmønster på oversiden.

Mongolturteldua bruker et bredt spekter av halvåpne, trerike miljøer. Skogkanter, åpen skog, kratt, jordbrukslandskap, landsbyer, hager og parker kan alle være egnede, og arten finnes både i lavlandet og i skogkledde daler og åsområder.

Fuglene trenger trær eller busker til hekking og åpne områder der de kan finne frø på bakken. Denne kombinasjonen gjør at arten kan leve både i naturlige skogkanter og i mange jordbruks- og kulturlandskap.

Frø utgjør mesteparten av kosten. Fuglene spiser frø fra ville gress og urter i tillegg til korn og andre dyrkede planter, og tar også bær og annen planteføde. Små virvelløse dyr kan spises av og til, men spiller en langt mindre rolle.

Det meste av næringssøket foregår på bakken. Fuglene går rolig over bar jord, kort vegetasjon, stubbåkre og veikanter og plukker frø enkeltvis med nebbet. Der maten er samlet kan flere mongolturtelduer søke næring sammen i løse flokker.

Mongolturtelduer bruker mye av dagen på å finne mat på bakken eller hvile stille i trær. Større grupper blir vanligere utenom hekkingen og under trekk. Når fuglene skremmes flyr de raskt og direkte med raske vingeslag.

De beveger seg ofte mellom trygge trær og åpne næringsområder, slik at treklynger, kantsoner og rekker av trær kan være viktige også i sterkt dyrkede landskap.

Arten spenner fra standfugl til langdistansetrekker. Fugler som hekker i Nord- og Sentral-Asia flytter sørover om høsten, mens bestander i varmere områder kan bli i den samme regionen gjennom året. Viktige vinterområder ligger blant annet på det indiske subkontinentet, i Sør-Kina og i Sørøst-Asia.

Også innen India er forflytningene store, med tydelige sesongforskjeller i hvor fuglene forekommer. Ringmerkingsdata fra Japan viser også regelmessige forflytninger mellom sesongområder, med gjenfunn nær 1 000 km fra merkestedet.

I Norge er mongolturteldue en sjelden gjest fra Asia. En full gjennomgang publisert i 2024 av norske funn fram til og med 2023 viste at 19 fugler kunne bestemmes til den vestlige underarten meena, seks til den østlige orientalis, mens 18 ikke kunne bestemmes sikkert til underart. Meena er dermed den vanligste formen blant de norske funnene.

Hekketiden varierer med breddegrad og lokalt klima. Parene forsvarer området rundt reiret, og den dype, gjentatte kurringen høres gjerne fra et tre eller en annen litt høyere sitteplass i hekketiden. Paret bygger et enkelt plattformreir av kvister i et tre eller en busk, ofte så glissent at eggene kan skimtes nedenfra. To hvite egg er vanlig.

Begge foreldrene ruger og mater ungene. En Hokkaido-studie publisert i 1984 fant en rugingstid på 14–17 dager og en reirperiode på 14–19 dager. Kullene i dette materialet besto av ett eller to egg, med en gjennomsnittlig kullstørrelse på 1,9 egg blant 57 reir. De første dagene får ungene kromelk, en svært næringsrik væske som produseres i foreldrenes kro. Frø og annen planteføde blir gradvis viktigere etter hvert som ungene vokser, og foreldrene fortsetter å mate dem en kort tid etter at de har forlatt reiret.

Mongolturteldue er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort asiatisk utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i mange regioner.

Den langsiktige og nyere bestandsutviklingen i India er usikker. Habitatendringer og jakt kan påvirke lokale bestander, men den store utbredelsen og evnen til å bruke skogkanter, jordbrukslandskap og andre menneskepåvirkede miljøer gir arten betydelig fleksibilitet.