Gluttsnipe

Gluttsnipe (Tringa nebularia) er en av de større snipene, omtrent 30–35 cm lang med lange grågrønne bein og et langt nebb som er svakt oppoverbøyd mot spissen. Fugler i hekkedrakt er kraftig gråbrunt flekket og streket på oversiden og brystet, mens vinterdrakten er renere grå og hvit. I flukt er den lange hvite kilen som strekker seg fra ryggen og ned over overgumpen et særlig godt kjennetegn.

Gluttsnipa er større, lysere og mer langbeint enn rødstilk (Tringa totanus) og mangler den artens røde bein. Sotsnipe (Tringa erythropus) kan overlappe i størrelse, men har vanligvis et rettere eller svakt nedoverbøyd nebb og andre sesongdrakter. Det kraftige, klingende trestavelsesropet avslører ofte arten før den blir sett.

I Norge hekker gluttsnipa i åpen skog og myrlandskap med nærhet til tjern, elver og andre våtmarker. Den er utbredt over store deler av landet, men er mindre vanlig på Sør- og Vestlandet. Hekkeområdet kan se svært annerledes ut enn de åpne mudderflatene der arten ofte ses under trekk.

Utenom hekketiden bruker gluttsnipa langt flere typer våtmark. Elvemunninger, tidevannsflater, saltenger, laguner, grunne innsjøer, elvekanter og oversvømte områder er alle aktuelle. Fuglene foretrekker gjerne grunt vann og åpne kanter der bevegelige byttedyr kan oppdages og forfølges.

Gluttsnipa spiser et bredt spekter av akvatiske byttedyr, blant annet vanninsekter og larver, krepsdyr, bløtdyr, mark, små fisk og amfibier. Forholdet mellom de ulike gruppene varierer med habitat; fisk kan være viktig i grunne dammer og laguner, mens virvelløse dyr dominerer mange mudder- og ferskvannsområder.

Gluttsnipa søker svært aktivt etter mat. Den går raskt gjennom grunt vann, stikker og plukker med nebbet, sveiper det sidelengs og kan løpe etter småfisk. Den kan også virvle opp bunnen med føttene for å få skjulte byttedyr i bevegelse. Arten er hovedsakelig dagaktiv, men kan forlenge næringssøket inn i mørket når tidevann, forstyrrelser eller mattilgang gjør det fordelaktig.

Hekkende gluttsniper er sterkt territorielle og svært hørbare, med kraftige rop og territorielle flygninger over myr og åpen skog. En 27-årsstudie publisert i 1991 fra Nordvest-Skottland fant at enkelte territorier ble brukt nesten hvert år gjennom flere tiår, mens territorier med mest forstyrrelse fra terrengkjøring ble brukt mindre regelmessig. Utenom hekkingen avtar aggresjonen, og fuglene opptrer som regel alene eller i små løse grupper, selv om større ansamlinger kan oppstå på særlig gode nærings- eller hvileplasser.

Norske gluttsniper er langdistansetrekkere og overvintrer hovedsakelig sør for Sahara. Etter hekkingen forlater de norske hekkeområdene fra sensommeren og bruker en rekke våtmarker som raste- og næringsplasser på veien sørover. Mange av de lengre trekkflygningene foregår om natten.

Trekkstrategien varierer betydelig mellom bestander. En sporingsstudie publisert i 2020 av gluttsniper som hekket i Nord-Skottland fant at de fleste overvintret i Irland, med enkelte fugler i andre deler av Storbritannia og i Frankrike. De registrerte vinterområdene lå 530–1 560 km fra hekkeområdene, med en median på 665 km, og fuglene viste tydelig stedtrofasthet til de samme vinterområdene mellom år. Noen bestander trekker dermed langt kortere enn de norske fuglene.

Reiret er en grunn grop på bakken, vanligvis skjult i lyng, gress eller annen lav vegetasjon i åpen skog, myr eller hei nær egnede våtmarker. Tre eller fire egg er vanlig. Begge foreldrene deltar i rugingen, som varer omtrent 24–26 dager.

Ungene er reirflyktere, noe som betyr at de forlater reiret kort tid etter klekking og finner mye av maten selv mens de voktes av de voksne. De blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 28–29 dager. Predasjon er en viktig årsak til reirtap, og foreldrene blir svært høylytte og forsvarsivrige når egg eller unger trues.

Gluttsnipe er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 14 600–32 000 individer. Overvåkingen i Norge i perioden 2007–2019 viste en stabil bestand, og utviklingen i Fennoskandia ble også vurdert som forholdsvis stabil fram mot rødlistevurderingen.

Arten er avhengig av flere forskjellige våtmarkstyper gjennom året, og drenering, nedbygging og forringelse av raste- og vinterområder kan derfor påvirke bestander selv når hekkeområdene er intakte. Den store globale utbredelsen og stabile norske utviklingen gjør at arten ikke regnes som truet, men kvaliteten på våtmarker langs hele trekkruten er fortsatt avgjørende.