Ringdue

Ringdue (Columba palumbus) er en stor og kraftig due som hører naturlig hjemme i Europa, Vest-Asia og deler av Nord-Afrika. Voksne fugler er omtrent 41–45 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 507 g. Fjærdrakten er blågrå med rosa bryst, tydelige hvite flekker på sidene av halsen og et bredt hvitt bånd over vingen som er særlig synlig i flukt. Ungfugler mangler de hvite halsflekkene.

Den mindre skogdua (Columba oenas) mangler både det hvite vingebåndet og den hvite halsflekken og virker generelt mer kompakt. Det hvite vingebåndet er derfor et nyttig kjennetegn også hos unge ringduer før halsflekkene utvikles.

I Norge hekker ringdua vanlig over det meste av landet. Den bruker et svært bredt spekter av skogkledde og halvåpne leveområder, blant annet skog, kulturlandskap med hekker og trær, parker, hager og trekledde byområder. Reiret ligger som regel i et tre eller en busk, mens fuglene ofte flyr ut på åpne arealer for å finne mat.

Arten har tilpasset seg særlig godt til tettsteder og byer. Store trær gir reirplasser, mens plener, hager, trær langs gater og nærliggende jordbruksarealer gir god tilgang på mat. Utenom hekkesesongen kan store flokker samle seg der avlinger, stubbåkrer eller trær med mye frø og frukt gir rikelig med mat.

Ringdua er hovedsakelig planteeter og spiser blader, skudd, knopper, frø, korn, frukt, bær og annet plantemateriale. Fuglene søker ofte mat på bakken, men tar også blader, knopper og frukt direkte fra trær og busker.

Det brede kostholdet gjør at arten raskt kan skifte mellom sesongens tilgjengelige matkilder. Når jordbruksvekster er lett tilgjengelige, kan de utgjøre mye av kostholdet, mens eikenøtter, bøkenøtter og andre ville planteføder kan samle store flokker andre deler av året.

De fleste norske ringduer trekker sørover og vestover om høsten og overvintrer hovedsakelig i Sørvest-Europa; flere ringmerkede norske fugler er blant annet gjenfunnet i Sør-Frankrike. Høsttrekket begynner gjerne mot slutten av september og fortsetter gjennom oktober, mens fuglene vender tilbake i mars og april. En mindre andel overvintrer langs kysten i Sør-Norge.

En sporingsstudie publisert i 2022 sammenlignet ringduer som hekket i Portugal og Tyskland. Fuglene i Portugal var standfugler, mens den tyske bestanden var delvis trekkende: noen ble værende, andre trakk hovedsakelig til Frankrike, og enkelte individer skiftet mellom å trekke og bli igjen fra ett år til det neste. De sporede fuglene brukte også mer enn ett overvintringsområde, noe som viser at trekkstrategien kan variere både mellom bestander og fra år til år hos samme individ.

I Norge legger de fleste parene første kull i april–mai. Ringdua bygger et ganske enkelt plattformreir av kvister i et tre, en busk eller på en egnet konstruksjon i bebygde områder. Et normalt kull består av to hvite egg, som ruges av begge foreldrene i omtrent 17 dager. Ungene blir i reiret i rundt 33–34 dager, og begge foreldrene står for matingen.

Duer har en uvanlig måte å ernære helt små unger på. Både hann og hunn produserer kromelk, en næringsrik masse av celler som løsner fra kroveggen. De første dagene etter klekking er kromelken ungenes eneste føde, før stadig mer oppbløtt plantemateriale blandes inn etter hvert som de vokser. Kromelk produseres bare av noen få fuglegrupper og gjør det mulig for duer å fø opp unger selv om de voksne ellers lever nesten helt av plantemateriale.

Hekkesesongen kan være lang når forholdene er gode. Ett eller to kull er vanlig, og nye hekkeforsøk kan forekomme godt utover sommeren.

Ringdua utnytter både jordbrukslandskap og grønne byområder, men store flokker kan også beite hardt på korn og andre jordbruksvekster og gjøre skade på avlinger. Arten blir derfor enkelte steder kontrollert for å begrense avlingstap. Den jaktes også og er en jaktbar art i Norge.

Ringdua er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 0,7 og 1,4 millioner individer. Fra 2007 til 2019 gikk bestanden tilbake med om lag 22 %, men i den siste delen av perioden, 2015–2019, økte den igjen. Nedgangen så dermed ikke ut til å være del av en fortsatt langsiktig tilbakegang, og arten beholdt status som livskraftig.

Ringdua utvidet utbredelsen i Norge mot slutten av 1900-tallet og hekker nå også i Finnmark, på Vestlandet og høyere opp i bjørkeregionen enn tidligere. Arten er fortsatt både vidt utbredt og tallrik i Norge.