Skogdue

Skogdue (Columba oenas) er en mellomstor blågrå due som finnes over store deler av Europa og Vest-Asia. Voksne fugler er omtrent 32–34 cm lange, har et vingespenn på rundt 60–66 cm og veier i gjennomsnitt rundt 326 g. Fjærdrakten er forholdsvis ensartet blågrå, med grønn metallglans på halsen og to korte svarte bånd over den sammenfoldede vingen. Øyet er mørkt og nebbet rosafarget med lysere spiss.

Den større ringdua (Columba palumbus) har tydelige hvite halsflekker og brede hvite vingebånd som skogdua mangler. Skogdua virker dessuten mer kompakt, og den myke, rullende sangen skiller seg klart fra ringduas velkjente femleddete rytme.

I Norge er skogdua først og fremst knyttet til de sørlige og sørøstlige delene av landet. Den bruker kulturlandskap og skogsmosaikker med gamle løvtrær, skogkanter, parker og andre åpne landskap der egnede reirhull finnes nær områder med god tilgang på mat. Rene barskoger ser ut til å være mindre attraktive.

Gamle trær er spesielt viktige fordi skogdua ikke hakker ut egne reirhull. Naturlige hulrom og gamle svartspetthull kan brukes i mange år, og tilgang på store hultrær kan derfor være en begrensende faktor selv i ellers gode jordbrukslandskap.

Kostholdet består hovedsakelig av plantemateriale som plukkes på bakken. Frø fra gress, ugress og kulturplanter er viktige, sammen med korn, knopper, blader og bær. Utenom hekketiden søker skogduer ofte næring i flokk og kan beite sammen med ringduer og andre duer på stubbåkre og andre næringsrike arealer.

Arten er avhengig av at kulturlandskapet fortsatt tilbyr frørike kantsoner, brakkmark og andre områder med naturlig frøproduksjon. Små virvelløse dyr kan tas sporadisk, men utgjør bare en liten del av kosten.

Norske skogduer er trekkfugler og overvintrer hovedsakelig i Sør-Frankrike og Nord-Spania. Høsttrekket går hovedsakelig i september–oktober, og fuglene vender tilbake i mars–april.

Lenger sør og vest i Europa er mange bestander mer stedbundne. Arten har derfor ikke ett ensartet trekkmønster, men viser en tydelig overgang fra trekkende nordlige bestander til mer bofaste bestander i milde områder.

Skogdua bruker reirhull den ikke lager selv. Den hekker i naturlige hulrom i gamle trær, tidligere svartspetthull og andre store hulrom, og går også gjerne i egnede fuglekasser. Bygninger, klipper og andre skjermede hulrom brukes lokalt. Eggleggingen kan starte i slutten av mars eller tidlig i april og fortsette gjennom august.

En studie publisert i 2010 fra sju skogområder i Vest-Polen registrerte 98 skogduepar og fant en sterk sammenheng mellom skogduetettheten og mengden reirhull etter svartspett. Hele 84 % av svartspetthullene lå i bøk, og skogdua brukte særlig hull i bøk. Svartspett og gamle bøketrær kan derfor være nøkkelressurser for hekkende skogduer i forvaltet skog.

To hvite egg er normalt. Begge foreldrene ruger i omtrent 17–22 dager, mens ungene blir i hulrommet i rundt 28–29 dager. Ett eller to kull er vanlig, og gode reirplasser kan brukes på nytt i senere år.

Skogdue er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble anslått til omtrent 1 000–2 000 individer. Bestanden er liten, men stabile eller økende bestander i Sverige, Finland og Danmark kan være en kilde til fugler som reetablerer seg dersom lokale norske bestander forsvinner.

Det finnes ikke tilstrekkelig landsdekkende overvåking til å beskrive den norske bestandsutviklingen sikkert. Mulige negative faktorer er mangel på reirhull i gamle trær, konkurranse med andre hulerugere, reirpredasjon fra blant annet mår, bruk av sprøytemidler og jakt under trekk og overvintring. Fordi skogdua er avhengig av både sikre reirhull og gode åpne næringsområder, kan forringelse av ett av disse elementene redusere lokale bestander.