Hulmanlangur

Hulmanlangur (Semnopithecus entellus), også kjent som hanumanlangur, er en stor og langlemmet bladape fra de nordlige slettene på det indiske subkontinentet. Voksne dyr har lys grå til gulgrå pels i sterk kontrast til svart ansikt, ører, hender og føtter, og en svært lang hale. Kroppslengden er omtrent 51–78 cm og halen rundt 69–101 cm. Hannene er betydelig tyngre enn hunnene, med gjennomsnittsvekter på omtrent 18 kg for hanner og 13 kg for hunner.

I motsetning til flere andre grålangurer har arten ikke en tydelig topp på issen. Dagens art er også langt snevrere avgrenset enn den gamle bruken av navnet «hanumanlangur», som tidligere omfattet grålangurer over store deler av det indiske subkontinentet.

Taksonomien til grålangurene har endret seg betydelig. Gjennom store deler av 1900-tallet ble nesten alle grålangurer på det indiske subkontinentet behandlet som én svært variabel art, Semnopithecus entellus. En genetisk studie publisert i 2010 viste at den gamle «hanumanlangur»-gruppen ikke utgjorde én enkel utviklingslinje og anbefalte at den ble delt i flere arter.

Mammal Diversity Database v2.5 fra 2026 behandler S. entellus som hulmanlanguren fra de nordlige slettene, mens blant annet himalaya-, terai-, malabar- og andre grålangurer regnes som egne arter. Det betyr at en del klassiske studier publisert under navnet S. entellus gjelder bestander som ville fått et annet vitenskapelig navn i dag.

Hulmanlanguren bruker et uvanlig bredt spekter av leveområder innenfor sitt lavlandsområde, blant annet tørr løvskog, kratt, steinete åser, skog langs elver, jordbrukslandskap, landsbyer og byer. Den naturlige utbredelsen ligger hovedsakelig i India og Pakistan, i lavlandet nord for elvene Godavari og Krishna og sør for Ganges. Bestanden i Bangladesh regnes som introdusert.

Evnen til å klare seg i åpne og menneskepåvirkede landskap henger blant annet sammen med at den beveger seg og søker etter mat både på bakken og i trær. Trær er fortsatt viktige som skygge, nattplasser og kilde til naturlig føde, men grupper kan bevege seg over jorder, veier og bebyggelse mellom spredte treklynger.

Hulmanlanguren er en blad- og frukteter, ikke en ren bladspesialist. Unge og modne blader utgjør en stor del av det naturlige kostholdet, supplert med frukt, blomster, knopper, skudd, frø og andre plantedeler. Insekter tas også sporadisk.

En studie publisert i 2015 av den introduserte bestanden i Jessore i Bangladesh registrerte 54 plantearter i kosten. Blader sto for 57,5 % av tiden brukt til å spise, frukt for 20,7 %, mens mat gitt av mennesker utgjorde 8,7 %. En studie publisert i 2025 av åtte grupper i det samme området fant at tiden langurene brukte på ulike matplanter ikke hang tett sammen med plantenes innhold av protein, fett eller karbohydrater. Tilgjengelighet og andre lokale forhold ser derfor ut til å være viktigere for matvalget enn innholdet av disse makronæringsstoffene alene.

Som andre bladaper har hulmanlanguren et flerkamret fordøyelsessystem der mikroorganismer fermenterer fiberrikt plantemateriale før det når tynntarmen. Dette gjør at den kan utnytte blader som mange andre primater fordøyer dårlig. I byer og tempelområder kan den naturlige, fiberrike kosten derimot bli delvis erstattet av brød, prosessert mat, frukt og andre matvarer som gis av mennesker.

Hulmanlanguren er dagaktiv og bruker både bakken og trærne. Sosialsystemet er fleksibelt. Hulmanlangurer kan leve i grupper med én voksen hann og flere hunner med unger, i grupper med flere voksne hanner eller i egne hannflokker. Hunnene utgjør vanligvis den stabile kjernen i blandede grupper, mens hannene i større grad vandrer og skifter mellom grupper.

Gruppestørrelsen kan variere kraftig. En studie publisert i 2002 fra Kumbhalgarh Wildlife Sanctuary i Rajasthan fant blandede flokker på 19–113 individer, mens hannflokkene besto av 8–32 dyr. Langtidsstudier rundt Jodhpur har på samme måte dokumentert én-hannsgrupper, hannflokker og grupper med flere hanner som kan være kortvarige eller mer stabile. Dominans, pelsstell, lek, ungeomsorg, underkastelse og aggresjon er viktige deler av samspillet, mens gruppesammensetningen varierer med lokale økologiske og sosiale forhold.

Videoen nedenfor viser en gruppe som leker på veien i Bandhavgarh nasjonalpark i India.

Store rovdyr er en viktig del av grålangurenes økologi. Leopard (Panthera pardus), tiger (Panthera tigris) og dhole (Cuon alpinus) tar langurer der artene lever sammen, men nøyaktige predasjonsrater for dagens snevert avgrensede S. entellus er vanskelige å skille fra eldre studier der samme navn ble brukt om flere grålangurarter.

Langurene reduserer risikoen gjennom årvåkenhet i gruppen, varselrop og rask flukt opp i trær. De opptrer også ofte sammen med aksishjort (Axis axis). En klassisk studie publisert i 1989 fra Kanha i sentrale India fant at 70,1 % av hjorteflokkene som ble observert innen 200 m fra langurene kom innen 25 m av flokken. Aksishjorten har tydelig nytte av samlivet ved å reagere på langurenes varsling og spise plantedeler som faller fra trærne. Langurene kan også få noe ekstra varsling fra aksishjorten, men gevinsten ser ut til å være mindre for dem.

Hunnene føder vanligvis én unge etter en drektighet på omtrent 200 dager. En 13 år lang studie fra Jodhpur, publisert i 1992, fant en gjennomsnittlig drektighet på 200,3 dager og et gjennomsnittlig fødselsintervall på 16,7 måneder i én-hannsgrupper som formerte seg gjennom hele året. Andre langtidsstudier viser at næringstilgang og fôring fra mennesker kan påvirke alder ved første fødsel, hvor lenge ungene dier, tiden mellom fødsler og hvor tydelig fødslene er konsentrert til bestemte årstider.

Ungen holder seg svært tett til mora i starten, men andre hunner kan stelle, bære eller passe den. Slik omsorg fra andre hunner enn mora kalles ofte allomorsomsorg.

Hannskifter gir reproduksjonen en særlig dramatisk side. En klassisk studie publisert i 1974 fra Mount Abu i Rajasthan sammenstilte egne observasjoner med tidligere funn fra Dharwar og Jodhpur; i sju dokumenterte tilfeller fulgte infanticid etter at nye hanner kom inn i grupper. Infanticid, altså drap på spedunger utført av innvandrende hanner, skjer ikke etter hvert hannskifte, men risikoen kan påvirke gruppesammensetning, forbindelser mellom hanner og hunner og hunnenes paringsatferd. Hulmanlangurer var blant de første ville primatene der slik atferd ble grundig dokumentert.

Grålangurer har lenge hatt en sterk kulturell tilknytning til mennesker i Sør-Asia og forbindes særlig med den hinduistiske guden Hanuman, noe som også gjenspeiles i navn som hanumanlangur og «sacred langur». Rundt mange templer og religiøse steder blir de tolerert, beskyttet eller bevisst matet, og den kulturelle rollen går derfor langt utover at dette bare er en vill primat som tilfeldigvis tåler bymiljøer.

Denne statusen har vært med på å forme det nære forholdet mellom langurer og mennesker i deler av India. Flokker kan bli faste innslag ved templer, i landsbyer og urbane nabolag, og toleransen de møter enkelte steder gjør at de kan leve i tettheter og omgivelser som ville vært uvanlige for mange andre store ville pattedyr.

Den tette sameksistensen påvirker også hvordan langurene oppfører seg og hva de spiser. En studie publisert i 2021 av frittlevende S. entellus i Vest-Bengal viste sterk interesse for energirik prosessert mat når dyrene fikk velge mellom ulike mattyper. En studie publisert i 2025 ved tempelområdet Dakshineswar identifiserte sju ulike gester som ble brukt for å be mennesker om mat. Å strekke fram armen, omfavne et menneskes bein eller trekke i klær kunne alle utløse fôring.

Regelmessig fôring kan øke avhengigheten av mennesker og utsette langurene for ernæringsmessig uegnet mat, trafikk, hunder og konflikter rundt avlinger, hus og offentlige områder. Dyr som lærer å oppsøke mennesker direkte for mat kan også bli svært pågående rundt mat, og hyppig fôring kan derfor øke konfliktnivået der mennesker og langurer lever tett.

Hulmanlanguren er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den siste globale vurderingen ble publisert i 2020. Den totale bestanden er ukjent, og arten antas samlet sett å være i tilbakegang.

Store deler av bestanden lever i menneskepåvirkede landskap. Konflikter med mennesker, habitatendringer, hogst, jakt og fangst påvirker enkelte bestander. Arten er fortsatt vidt utbredt og kan være tallrik i menneskepåvirkede områder, men lokale bestander kan likevel gå tilbake der disse påvirkningene er sterke.