Sørgedue

Sørgedue (Zenaida macroura) er en slank og småhodet due som er vanlig over store deler av Nord-Amerika. Voksne fugler er omtrent 23–34 cm lange og veier rundt 86–170 g. Fjærdrakten er mykt gråbrun til gulbrun, med svarte flekker på vingene, et lite svart felt på kinnet og en lang spiss stjert der de ytterste stjertfjærene ender i tydelige hvite spisser.

Arten har fått navnet sitt fra hannens myke og langtrukne, sørgmodige kurring. I flukt gir de lange spisse vingene og stjerten fuglen et raskt og strømlinjeformet preg, og vingene lager en karakteristisk mekanisk plystrelyd som blir særlig tydelig ved brå oppflukt. I rask flukt kan sørgedua komme opp i rundt 88 km/t.

Sørgedua foretrekker åpne landskap med spredte trær eller andre sitteplasser, blant annet gressland, jordbruksområder, ørkenkratt, veikanter, skogkanter, forsteder og hager. Store sammenhengende skoger unngås i stor grad. Mye av næringssøket foregår på bar eller glissent bevokst mark.

Arten har tilpasset seg svært godt til menneskepåvirkede landskap fordi jordbruk, hager, veikanter og tettsteder kan gi både frørike næringsområder og trær, ledninger eller bygninger til hvile og hekking.

Frø utgjør omtrent 99 % av dietten. Frø fra ville gress og urter, korn og andre små planter svelges hele og kan lagres midlertidig i kroen før fordøyelsen. Små mengder bær eller snegler kan også tas.

Sørgedua søker hovedsakelig mat på bakken og plukker frø fra overflaten i stedet for å skrape i jorda. Fuglene kan fylle kroen raskt på et næringssted og deretter flytte seg til en tryggere sitteplass der maten fordøyes langsommere.

Sørgeduer går vanligvis i stedet for å hoppe. Som hos andre duer består den tilsynelatende hodenikkingen under gange av vekslende faser der hodet holdes kortvarig nesten stille og deretter skyves raskt framover. Dette stabiliserer synsinntrykket mens kroppen beveger seg. Utenom hekkesesongen samler sørgeduer seg ofte i løse nærings- og overnattingsflokker.

Vokalisering er en tydelig del av atferden, særlig hannens gjentatte kurring fra sitteplasser. Den velkjente sørgmodige kurringen brukes i sosiale og territorielle sammenhenger og høres særlig mye i hekkesesongen.

Vingene lager også en ikke-vokal plystrelyd i flukt. Et forsøk publisert i 2008 fant at den skarpere lyden ved brå flukt gjorde både sørgeduer og andre fugler mer årvåkne enn vanlige oppfluktslyder. Lyden kan dermed formidle informasjon om fare uten nødvendigvis å fungere som et bevisst alarmsignal.

Trekket varierer sterkt med breddegrad. Fugler som hekker i Canada og de nordlige delene av USA er i stor grad trekkfugler og flytter sørover om høsten, mens mange bestander i sørlige USA, Mexico og Mellom-Amerika holder seg i området gjennom hele året.

Vinterfugler kan flytte seg hundrevis eller tusenvis av kilometer, men arten har ikke én enkelt trekkstrategi gjennom hele utbredelsen. Store høst- og vinteransamlinger kan oppstå der det finnes mye mat og trygge overnattingsplasser.

Sørgedua kan hekke gjentatte ganger gjennom en lang sesong. Hannen samler kvister, mens hunnen setter sammen det karakteristisk enkle plattformreiret, vanligvis i et tre, en busk eller på et annet hevet sted, men noen ganger også på bakken eller på bygninger. Kullet består nesten alltid av to hvite egg.

Begge foreldrene ruger i omtrent 14 dager. Etter klekking produserer begge næringsrik kromelk fra slimhinnen i kroen og gir den direkte til ungene. Kromelk dominerer de første levedagene før stadig mer oppbløtt frø blandes inn. Ungene forlater normalt reiret etter omkring 12–15 dager. De holder seg ofte i nærheten, og hannen fortsetter vanligvis å mate dem i ytterligere én til to uker.

Kombinasjonen av små kull og svært kort reirsyklus gjør at vellykkede par kan få flere kull i løpet av et gunstig år og dermed kompensere for den høye dødeligheten som er vanlig hos en liten due med mange predatorer.

Sørgedua er blant de mest jaktede trekkende jaktfuglene i Nord-Amerika, og det årlige uttaket kan overstige 20 millioner fugler. Bestandene i USA følges derfor tett gjennom hekkefugltellinger, ringmerking og jaktdata, og jakttider og uttak justeres deretter.

Titusenvis av sørgeduer ringmerkes hvert år, og gjenfunnene gir detaljert kunnskap om overlevelse og bevegelser. Arten har dermed en uvanlig rolle i nordamerikansk fugleliv: den er både en svært vanlig hagefugl og en viktig jaktart som følges tett over tid.

Sørgedue er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den globale bestanden er anslått til omtrent 120–140 millioner voksne individer, og den samlede bestandstrenden er synkende.

Arten er likevel fortsatt svært tallrik og vidt utbredt. Regionale trender varierer, og endringer i arealbruk, mattilgang, vær og jakt kan påvirke bestandene ulikt gjennom kontinentet.