Rødduiker

Rødduikeren (Cephalophorus natalensis) er en liten skogantilope fra det østlige og sørøstlige Afrika. Voksne dyr er omtrent 75–87 cm lange, rundt 40 cm høye ved skulderen og veier cirka 12–14 kg.

Pelsen er fyldig kastanjerød, med mørkere tegninger i ansiktet, på nedre del av beina og i hårdusken mellom hornene. Halsen blir ofte blågrå med alderen. Begge kjønn har korte, bakoverrettede horn. Hos hanner er de gjerne rundt 6 cm lange og i gjennomsnitt omtrent dobbelt så lange som hos hunner; hunnens horn er også tynnere og kan være delvis skjult av hårdusken. Det lengste dokumenterte hornet er omkring 11 cm. Den kompakte kroppen, de relativt lange bakbeina og den buede ryggen er typisk for duikerne og gjør det lettere å skyte fart og komme seg gjennom tett vegetasjon.

Mye av den eldre faglitteraturen, inkludert den globale IUCN-vurderingen som ble publisert i 2016, bruker navnet Cephalophus natalensis. En større revisjon av slektskapsforholdene mellom duikerne publisert i 2022 flyttet arten og flere nære slektninger til Cephalophorus, og Mammal Diversity Database v2.5 følger kombinasjonen Cephalophorus natalensis.

Artsgrensen mot Harveys duiker er fortsatt ikke endelig avklart. IUCN og flere andre kilder behandler Harveys duiker (Cephalophus harveyi) som en egen art, mens Mammal Diversity Database v2.5 foreløpig inkluderer harveyi i Cephalophorus natalensis i påvente av mer forskning. Derfor varierer også den oppgitte utbredelsen etter hvilken taksonomisk behandling som følges.

Rødduikeren lever i kyst- og fjellskog, skog langs elver, skogkanter og tett kratt med god dekning nær bakken. Arten kan bruke sekundærvegetasjon og mosaikker mellom skog og savanne, men holder seg vanligvis nær tett vegetasjon som gir både mat og skjul. Den er ikke avhengig av å ha åpent vann i leveområdet; i en studie i KwaZulu-Natal hadde bare ett av de undersøkte leveområdene tilgang til vann året rundt.

Når Harveys duiker behandles som en egen art, strekker rødduikerens utbredelse seg i hovedsak fra sørøstlige Tanzania gjennom sørlige Malawi og Mosambik til Eswatini og østlige Sør-Afrika, med isolerte bestander i blant annet Mpumalanga og Limpopo. Dersom Harveys duiker inkluderes, slik Mammal Diversity Database v2.5 foreløpig gjør, blir artsutbredelsen betydelig større og strekker seg nordover til blant annet Kenya og sørlige Somalia. Ved sørgrensen av utbredelsen er kystskog og kratt blitt kraftig fragmentert.

Rødduikeren er en selektiv planteeter tilpasset forholdsvis myk og fibrefattig føde. Nylig nedfalt frukt, blader og blomster utgjør mye av kosten, ofte plantemateriale som aper og fugler slipper fra trekronene. Sopp, frø og av og til animalsk materiale kan supplere plantekosten.

En analyse av 19 mager fra KwaZulu-Natal viste hvor viktig bladverk er: tofrøbladete blader stod for 66 % av den relative forekomsten i materialet, mens frø og frukt stod for 25 % og blomster for 1 %. Rødduikeren velger dessuten ofte lettfordøyelige plantedeler med høyt innhold av vann og protein.

Fruktspisingen gir også arten en økologisk rolle som frøspreder. Ved å svelge frukt og bevege seg gjennom skog og kratt kan rødduikere transportere spiredyktige frø bort fra morplanten.

Rødduikeren er hovedsakelig dagaktiv, med tydelige aktivitetstopper rundt daggry og skumring. Feltstudier fra KwaZulu-Natal fant lite nattaktivitet. Arten tilbringer samtidig en betydelig del av dagen i ro eller med drøvtygging inne i tett dekning, og hvor mye den beveger seg varierer blant annet med habitatkvalitet og mattilgang.

Den kan være bemerkelsesverdig vanskelig å oppdage selv der den er lokalt vanlig. Når den blir skremt, kan den gi fra seg et grovt, fløytende alarmrop.

Denne videoen viser en hann som drikker ved et vannhull i Tembe Elephant Park, der arten er lokalt vanlig.

Rødduikeren er et viktig byttedyr for flere rovdyr. Leopard (Panthera pardus) er godt dokumentert som predator, blant annet på de skogkledde sørsidene av Soutpansberg i Sør-Afrika. Også kronørn (Stephanoaetus coronatus) og afrikansk klippepyton (Python sebae) kan ta rødduiker, mens ungdyr er utsatt for flere mindre og mellomstore rovdyr.

Når en rødduiker blir skremt, står den ofte helt stille et kort øyeblikk før den stuper inn i tett vegetasjon. Navnet «duiker» kommer fra afrikaans og betyr «dykker», med henvisning til denne karakteristiske flukten inn i dekning. Arten er dessuten en svært god hopper; det er dokumentert individer som har kommet seg over nett eller gjerder høyere enn 1,3 meter.

Rødduikere lever hovedsakelig alene. Hunner følges av unger som ennå er avhengige av dem, og små, midlertidige samlinger kan oppstå der det ligger mye nedfallsfrukt. Slike matsamlinger er ikke stabile flokker.

Leveområdene kan overlappe svært mye, i enkelte studier med opptil 80–100 %, også i kjerneområdene. Det finnes derfor ikke god støtte for at rødduikeren forsvarer eksklusive territorier. Sekret fra de store preorbitalkjertlene foran øynene gnis likevel mot greiner og stengler, og felles møkkplasser kan brukes nær grensene av leveområdene. Duftmarkeringen forekommer dermed side om side med svært stor overlapp mellom leveområdene.

Paring kan forekomme gjennom hele året. Etter en drektighet på omtrent 210 dager føder hunnen normalt én kalv. I et lite materiale fra dyr i fangenskap var fødselsintervallet i gjennomsnitt 236 dager, med en variasjon på 222–273 dager, og nyfødte kalver veide omkring 1 kg.

Kalven holder seg mye skjult i tett vegetasjon i den første delen av livet, mens moren beveger seg ut for å spise, og mor og unge utgjør den eneste varige sosiale forbindelsen som er godt dokumentert hos arten. Feltlitteraturen oppgir en mulig levealder på rundt 8–9 år, mens individer i fangenskap har blitt minst 15 år.

Den globale IUCN-vurderingen fra 2016, publisert under navnet Cephalophus natalensis, klassifiserer rødduikeren som livskraftig på IUCNs rødliste, med synkende bestandstrend. Nyere materiale fra SANBI omtaler fortsatt den globale statusen som livskraftig.

Den nyeste regionale vurderingen for Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini er fra 2016 og klassifiserte arten som nær truet. Vurderingen anslo 3 046–4 210 individer i verneområder i KwaZulu-Natal i tellinger fra 2012–2014. Den største delbestanden lå i iSimangaliso Wetland Park, med anslagsvis 1 666–2 150 individer. Tallene er historiske estimater fra vurderingsgrunnlaget, men viser hvor viktig de store verneområdene i det nordlige KwaZulu-Natal er for arten.

Kyst- og fjellskog er blitt fragmentert av landbruk, tømmerplantasjer, gruvedrift og bosetting, og jakt med hunder og fangst for bushmeat kan gi lokale nedganger utenfor verneområdene. Viktige sørlige bestander finnes fortsatt i iSimangaliso Wetland Park, Tembe Elephant Park og andre skogreservater i KwaZulu-Natal. Bevaring og sammenkobling av skog, elvenær vegetasjon og tett kratt er derfor særlig viktig.