Gråstrupedykker

Gråstrupedykker (Podiceps grisegena) er en mellomstor til stor dykker som finnes over den nordlige halvkule. Voksne fugler er omtrent 40–50 cm lange, har et vingespenn på rundt 77–85 cm og veier rundt 700–1 600 g. I hekkedrakt er den svarte issen, lysegrå kinn og strupe og den kraftig kastanjerøde halsen svært karakteristiske.

Om vinteren blir fuglen langt gråere, med tykk lys hals og mørk isse. Sammenlignet med toppdykker (Podiceps cristatus) er gråstrupedykkeren kraftigere bygd, med kortere og tykkere hals og et grovere nebb med gul nebbrot. To underarter er anerkjent. Den nordamerikanske P. g. holbollii er gjennomgående større enn den eurasiske nominatformen P. g. grisegena.

I hekketiden foretrekker gråstrupedykkeren forholdsvis små, grunne og næringsrike ferskvannssjøer, dammer og sumper med siv, starr eller annen vannvegetasjon. Fuglene trenger åpent vann til dykking, men også vegetasjon som kan holde det flytende reiret på plass og skjerme det mot vind og bølger.

Utenom hekkesesongen endrer habitatbruken seg kraftig. Mange fugler flytter til større innsjøer, elvemunninger og skjermede kystområder, der de kan oppholde seg langt fra de vegetasjonsrike dammene som brukes til hekking. Isforholdene avgjør i stor grad hvor lenge fuglene kan bli i innlandet om vinteren.

Fisk er viktig, særlig utenom hekkesesongen, men kosten omfatter også vanninsekter, krepsdyr, bløtdyr, frosker, rumpetroll, salamandere og andre små vannlevende dyr. Sammensetningen varierer sterkt med årstid og habitat.

Studier fra europeiske hekkevann viser hvor fleksibel dietten kan være. På dammer med fisk bruker fuglene langt mer fisk, mens amfibier og virvelløse dyr kan utgjøre en stor del av kosten på fiskeløse dammer. Ungene får også gradvis mer og større fisk etter hvert som de vokser der egnet fisk er tilgjengelig.

Gråstrupedykkeren jakter hovedsakelig ved hjelp av synet. Fuglen kan speide fra overflaten, av og til med hodet delvis under vann, før den dykker og forfølger byttet med kraftige tak fra de lappete tærne. Byttet gripes raskt med nebbet i vannmassene, på bunnen eller blant vannvegetasjonen.

Små byttedyr kan svelges under vann, mens større fisk eller krepsdyr ofte tas med opp til overflaten og ristes eller bearbeides med nebbet før de svelges. Arten driver ikke bare aktiv fiskeforfølgelse; på grunne hekkevann plukker den også virvelløse dyr fra bunnen og vegetasjonen og tar amfibier når disse er tallrike.

Hvilke byttedyr som tas påvirkes av hvor enkle de faktisk er å fange. Vinterstudier har vist at gråstrupedykkere tok mindre fisk enn man skulle forvente ut fra tilgjengeligheten, noe som tyder på at fiskens svømmeevne kan være minst like viktig som størrelsen alene. Ved mating av ungene tar fisk gjerne lengre tid å håndtere enn mange andre byttedyr, og fisk som er for stor til at ungen kan svelge den blir ofte avvist.

Som andre dykkere er gråstrupedykkeren svært godt tilpasset livet i vann, men beveger seg klønete på land. Når den oppdager fare, dykker den vanligvis i stedet for å fly og kan dukke opp igjen et stykke unna.

Også avgangen viser hvor vannbundet arten er: for å lette må fuglen vanligvis løpe et stykke over vannflaten før vingene gir nok løft. Når den først er i lufta flyr den godt, men det meste av den daglige forflytningen og fluktresponsen foregår på eller under vann.

De fleste nordlige bestandene er trekkfugler. Fugler fra Europa forlater hekkevannene utover høsten og flytter mot isfrie innsjøer og kystområder rundt Nordsjøen, Østersjøen, Atlanterhavskysten, Middelhavet og Svartehavet.

I Norge sees gråstrupedykker regelmessig utenfor hekketiden, blant annet langs kysten. Nordsjøen, Østersjøen og omkringliggende havområder er viktige vinterområder for de europeiske bestandene. Mye av trekket foregår om natten, så selve forflytningen er mindre synlig enn fuglene som senere samler seg på vinterområdene.

I kurtisetiden blir parene langt mer synlige. De svømmer mot hverandre, rister på hodet, reiser seg i vannet og kan presentere vannplanter for hverandre. Paret bygger en flytende plattform av våt vegetasjon, vanligvis festet til siv eller andre planter i grunt vann, og begge legger stadig nytt materiale på reiret. Et vanlig kull består av tre til fem egg, og begge ruger i omtrent 20–25 dager.

Ungene klekkes med stripet dun og forlater reiret raskt, men er fortsatt svært avhengige av foreldrene. Små unger sitter gjerne skjult mellom fjærene på ryggen til en av foreldrene mens den andre kommer med mat. De kan svømme og dykke tidlig, men blir først flygedyktige etter omtrent sju til ti uker.

Foreldrene kan reagere overraskende fleksibelt dersom forholdene i hekkevannet blir dårlige. En polsk studie publisert i 2017 dokumenterte noen få tilfeller der voksne flyttet flygeudyktige unger til en annen dam da mattilgangen ble dårlig. Forflytningene var sjeldne og risikable, men viste at familier kan forlate et område der hele kullet ellers står i fare.

Eggene klekkes ikke alltid samtidig. En studie publisert i 2003 av gråstrupedykkere i polske fiskedammer viste at når det ble for lite mat, var de minste og sist klekte ungene mest utsatt. Foreldrene kunne også slutte å ruge på de siste eggene etter at de første ungene var klekket. Slik kan omsorgen i dårlige år konsentreres om de ungene som har størst sjanse til å overleve.

Globalt er gråstrupedykker klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021, fordi den foreløpig ikke har en etablert hekkebestand.

Arten har likevel hekket flere ganger i Norge. Den første dokumenterte hekkingen var ved Sagelvvatnet i Troms i 1998, og senere er hekking også dokumentert blant annet ved Steinkjer i 2011 og på Jæren i 2016. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til bare 2–6 individer.

Tap av grunne våtmarker, endringer i vannstand, fjerning av vannvegetasjon, forstyrrelser og forurensning kan redusere hekkeområdene. Om vinteren kan oljeforurensning, fiskeredskaper og endringer i mattilgangen langs kysten påvirke fuglene. Arten er derfor avhengig av både gode ferskvannsområder om sommeren og trygge, isfrie vinterområder.