Snøspurv

Snøspurv (Plectrophenax nivalis) er en kompakt arktisk spurvefugl som blir omtrent 15–17 cm lang og veier rundt 30–40 g. I hekkedrakt er hannen iøynefallende hvit med skarpt kontrasterende svart på rygg, vinger og stjert, mens hunnen beholder mer brunt og grått. Om vinteren får begge kjønn varmere brun- og okertoner.

Tilbakegangen til den rene vårdrakten skjer på en uvanlig måte: mye av de brune vinterkantene på fjærene slites ganske enkelt bort, fremfor å bli erstattet gjennom et komplett vårskifte. Det korte kjegleformede nebbet, de lange spisse vingene og de store hvite feltene i flukt er nyttige kjennetegn. Arten tilhører lappspurvfamilien Calcariidae, sammen med lappspurvene, og ikke buskspurvfamilien Emberizidae.

Snøspurv hekker i åpne, treløse landskap der den finner hulrom til reiret: steinete tundra, ur, klipper, blokkmark, fjellsider og arktiske bosettinger. Ingen annen spurvefugl hekker regelmessig like langt nord, og arten kan hekke fra havnivå i høyarktiske områder til høyt alpine områder lenger sør.

Utenom hekkingen flytter den til eksponerte åpne områder som strandenger, sanddyner, kortvokste gressmarker, jordbruksland, veikanter og vindutsatte marker. Tynt eller oppbrutt snødekke gjør frø og bakken tilgjengelig for næringssøk.

Frø fra gress, starr og andre lave planter dominerer mye av kostholdet om høsten og vinteren. Fuglene søker hovedsakelig mat på bakken og løper over åpne flater mens de plukker føde fra vegetasjon, jord, snøkanter og materiale som vinden har samlet.

I hekketiden blir insekter og edderkopper langt viktigere, særlig for de raskt voksende ungene. En DNA-studie fra Svalbard i 2023 påviste 31 ulike leddyrtaksa i ungefôden og viste at byttedyrene foreldrene leverte endret seg gjennom sesongen i takt med når ulike leddyr dukket opp. Fluer var den viktigste gruppen, men hvilke arter som dominerte skiftet gjennom den arktiske sommeren.

Snøspurv er svært godt tilpasset kalde og vindutsatte landskap. Den tilbringer mye tid på bakken og løper vanligvis fremfor å hoppe under næringssøk. Utenom hekkingen danner fuglene mobile flokker som stadig letter, svinger og lander igjen mens de leter etter frø på åpne flater.

Hannene vender tilbake til hekkeområdene omtrent tre til fire uker før hunnene, ofte mens landskapet fortsatt er dominert av snø og temperaturen ligger under frysepunktet. Tidlig ankomst gir dem tilgang til knappe reirhulrom, men utsetter dem samtidig for hardt vær. Etter ankomsten synger hannene og utfører iøynefallende sangflukt over territoriene sine, mens begge kjønn blir stadig sterkere knyttet til reirplassen når hekkingen nærmer seg.

Snøspurv er en utpreget trekkfugl i det meste av utbredelsesområdet, men trekkrutene varierer mellom bestandene. Fuglene flytter sørover fra de arktiske hekkeområdene om høsten og vender tilbake svært tidlig om våren, ofte før snøsmeltingen har kommet ordentlig i gang.

En studie publisert i 2018 fulgte 12 snøspurver fra Svalbard. Alle overvintret på den vestlige eurasiske steppen, og 11 gikk i land ved Novaja Semlja om høsten etter en havkryssing på minst omkring 1 100 km. Rutene varierte mellom individer og år, mens tidspunktet for de store langdistanseforflytningene var forholdsvis stabilt.

Svalbardsnøspurvene tilbringer dermed vinteren i et annet kaldt og eksponert miljø, på store gress- og jordbruksområder i Russland og Kasakhstan der frø fortsatt er tilgjengelige.

Hekkingen starter kort tid etter den tidlige tilbakekomsten til arktiske og alpine hekkeområder. Snøspurven plasserer reiret dypt i steinsprekker, hulrom mellom blokker, vegger og andre skjermede hull. Slike reir beskytter mot vind og mange rovdyr, men kan samtidig være kalde, og hannen bringer jevnlig mat til hunnen mens hun ruger.

Kullet består av to til sju egg. Hunnen ruger i omtrent 10–15 dager, og begge foreldrene mater ungene, som blir i hulrommet i omtrent 9–15 dager etter klekking.

En 15-årig studie på Svalbard fant tydelige sammenhenger mellom hekkingen og både lokalt vær og den arktiske oscillasjonen. Eggleggingen startet tidligere i varme vårer, mens regionale vinter- og sommerforhold hang sammen med blant annet antall flygedyktige unger og kroppsvekten til ungene. Reproduksjonen i denne høyarktiske bestanden er dermed sterkt knyttet til sesongklimaet.

Snøspurv er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Det sirkumpolare utbredelsesområdet er enormt, men bestandstrendene varierer mellom regioner og overvåkingen er begrenset over store deler av Arktis.

I Fastlands-Norge er snøspurv også vurdert som livskraftig (LC) på Norsk rødliste 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 40 000–320 000 individer. Overvåkingen fra 2010–2019 tydet på økning, men datagrunnlaget var begrenset, og flere naboland har hatt tilbakegang.

På Svalbard er arten også vurdert som livskraftig (LC). Hekkebestanden ble i 2013 grovt anslått til 2 000–20 000 reproduserende individer. Det finnes ingen kjent trend, men gjentatte besøk i utvalgte hekkeområder har ikke vist store endringer.

Regional tilbakegang forekommer likevel andre steder. En studie publisert i 2026 fant en signifikant langsiktig nedgang i antall hekkende par på Flatey på Island fra 1975 til 2023, samtidig som langtidsdata ga de første estimatene av voksenoverlevelse for islandske snøspurver.