Tårnfalk

Tårnfalk (Falco tinnunculus) er en liten falk som finnes over store deler av Europa, Afrika og Asia. Voksne fugler er omtrent 27–35 cm lange, har et vingespenn på rundt 57–79 cm og veier vanligvis rundt 150–220 g, og hunnene er større enn hannene. Hannen har rustbrun rygg, skifergrått hode og grå hale med bred svart endekant, mens hunner og ungfugler er mer gjennomgående brune og kraftig tverrstripet.

Begge kjønn har en mørk stripe under øyet. Den lignende rødfalken (Falco naumanni) er vanligvis mindre og mindre kraftig tegnet; voksne rødfalkhanner mangler de tydelige mørke flekkene på ryggen som er typiske hos tårnfalkhannen.

Tårnfalken er spesialist på jakt over åpne områder og unngår vanligvis tett sammenhengende skog. Jordbrukslandskap, beitemark, gressletter, hei, myr, kystområder og åpne fjelldaler kan alle gi gode jaktområder når vegetasjonen er lav nok til at byttedyr kan oppdages.

Arten tilpasser seg også lett menneskeskapte hekkeplasser. Kirketårn, gårdsbygninger, broer, steinbrudd og fuglekasser kan erstatte naturlige bergvegger og hulrom, mens de omkringliggende åpne områdene gir mat. Gode leveområder kombinerer derfor åpne jaktmarker med trygge, høytliggende steder til hvile og hekking.

Små pattedyr dominerer kostholdet mange steder, særlig markmus og andre smågnagere. Tårnfalken tar også småfugler, firfisler, frosker og store insekter, og hva som er viktigst varierer med årstid og lokal mattilgang.

Det mest karakteristiske ved tårnfalken er måten den kan stå nesten stille i lufta mens den jakter. Fuglen vender seg mot vinden og bruker raske vingeslag og stadige justeringer med halen for å holde hodet nær samme punkt over bakken mens den speider. Når et bytte oppdages, slipper den seg raskt ned. Feltmålinger publisert i 1991 viste at tårnfalker under gunstige oppvinder kunne holde posisjonen med svært få vingeslag og bruke omtrent to tredeler mindre energi enn når de måtte bruke kontinuerlige vingeslag for å holde seg på stedet, selv om de da brukte lengre tid per fanget markmus. Når vindforholdene er dårligere, jakter de oftere fra stolper, trær og andre utkikksposter.

Tårnfalkens syn omfatter ultrafiolette bølgelengder. Forsøk publisert i 1995 viste at fuglene kunne oppdage urin- og avføringsspor fra markmus under UV-lys, og i felt jaktet de oftere ved kunstige spor behandlet med slike markeringer. Et senere forsøk fra 2006 støttet at tårnfalker kan bruke UV-reflektans fra markmusspor, men en synsfysiologisk studie fra 2013 stilte spørsmål ved hvor pålitelig dette er i naturen. Målinger av både rovfuglenes UV-følsomhet og markmusurinens refleksjon tydet på at urin alene neppe gir et sterkt og stabilt visuelt signal. UV-spor kan derfor være en del av informasjonen fuglene bruker, men mekanismen er mindre entydig enn de første forsøkene tydet på.

Trekkmønsteret varierer mye gjennom utbredelsesområdet. Fugler i milde deler av Vest- og Sør-Europa kan bli i nærheten av hekkeområdet hele året, mens bestander lenger nord og øst i større grad trekker sørover. Ungfugler sprer seg også gjerne lenger enn etablerte voksne.

Norske tårnfalker forlater i hovedsak landet om høsten og overvintrer særlig i Vest-Europa. Enkelte kan bli langs norskekysten i milde vintre. Norske fugler er dermed tydelige trekkfugler, mens arten som helhet spenner fra nesten rene standfuglbestander til langdistansetrekkere.

Tårnfalken bygger ikke et vanlig kvistreir. Den legger egg på berghyller, i hulrom, på bygninger eller i gamle reir etter kråkefugler og andre arter, og tar gjerne i bruk fuglekasser. Et vanlig kull består av fire til fem egg, men to til sju er registrert.

Hunnen står for mesteparten av rugingen, som vanligvis varer rundt 28–29 dager, mens hannen leverer mye av maten. Etter klekking deltar begge i matingen. Ungene blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 32–37 dager, men er fortsatt avhengige av foreldrene en tid etterpå.

Hekkekasser kan ha stor lokal betydning når mattilgangen er god, men naturlige reirplasser mangler. I Trysil hekket 384 par i 2012, og hele 355 av dem brukte kasser. Det viser hvor raskt en bestand kan respondere når mangel på hekkeplasser faktisk er den viktigste begrensningen.

Tårnfalk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 6 000–20 000 individer. Antallet kan variere mye mellom år fordi hekkesuksess og hvor mange fugler som slår seg ned i et område følger smågnagerbestandene.

Det er ingen tydelig pågående nasjonal nedgang, selv om arten trolig var langt vanligere i lavlandets jordbruksområder tidligere. Endringer i driftsformer, færre kantsoner med gode forhold for smågnagere og mindre variert kulturlandskap kan redusere habitatkvaliteten. Åpne jaktområder og tilgang på reirplasser er derfor sentrale ressurser.