Gjøk

Gjøk (Cuculus canorus) er en mellomstor langdistansetrekkfugl som hekker over store deler av Eurasia. Voksne fugler er omtrent 32–34 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 114 g. Den vanlige grå formen har blågrå overside, lys tverrbåndet underside, spisse vinger og lang hale. Hunner finnes også i en rødbrun form med kraftigere mørke tverrbånd. Hannens velkjente totonede ko-ko er en av de mest karakteristiske fuglelydene i norsk vår og forsommer.

Likheten med en liten spurvehauk (Accipiter nisus) er mer enn en tilfeldig ytre likhet. Eksperimenter viser at småfugler kan reagere på tverrbåndede gjøker omtrent som på spurvehauk, og andre studier viser at det hauklignende utseendet kan redusere mobbing fra vertsarter. Likheten er derfor en godt dokumentert form for mimikry og samtidig et nyttig feltkjennetegn når en gjøk bare sees kort i flukt.

Gjøken bruker et bredt spekter av åpne og halvåpne leveområder, blant annet skogkanter, myr, hei, våtmark, takrørskog, fjellandskap og kulturlandskap. Hvor den finnes lokalt, påvirkes både av tilgangen på egnede vertsarter og av hvor mye insektføde som er tilgjengelig.

Fordi arten er fullstendig avhengig av andre fugler for reproduksjonen, er ikke et godt næringsområde nok i seg selv. Et egnet hekkeområde må også ha tilstrekkelig mange vertsarter som hekker på riktig tidspunkt.

Føden består hovedsakelig av insekter og larver. Sommerfugllarver er særlig viktige, inkludert hårete arter som mange andre insektetende fugler unngår. Voksne gjøker tar også biller, gresshopper, øyenstikkere og andre virvelløse dyr.

Gjøken jakter ofte fra en utkikkspost og flyr ned i vegetasjonen eller på bakken for å ta byttet. Evnen til å håndtere hårete larver gir tilgang til en matkilde som utnyttes mindre av mange andre fuglearter.

Gjøken er en langdistansetrekkfugl, og fuglene fra Nord-Europa forlater hekkeområdene lenge før vinteren. Satellittsporing av åtte voksne fugler merket på hekkeområder i østlige Danmark og sørlige Sverige viste en årlig rundreise på omtrent 16 000 km. Fuglene fulgte overraskende smale trekkruter, brukte flere langvarige rasteområder og overvintret i sørvestlige deler av Sentral-Afrika.

Høst- og vårtrekket fulgte ikke bare samme vei frem og tilbake, men dannet en stor sløyfe med klokka gjennom året. Dette er spesielt bemerkelsesverdig fordi gjøker trekker alene og ungfuglene ikke følger foreldrene til Afrika; den lange og presise reisen gjennomføres derfor uten familiegrupper eller flokker som viser vei.

Gjøken er en obligatorisk reirparasitt: hunnen bygger ikke eget reir og oppfostrer ikke egne unger, men legger egg i reirene til andre fugler. Ulike hunnlinjer er spesialisert på bestemte vertstyper og produserer karakteristiske eggvarianter. Eggene kan etterligne både farge og mønster hos vertens egg, og forskning viser at mimikryen er mest presis hos vertsarter som selv er spesielt flinke til å oppdage og avvise fremmede egg.

Genomforskning publisert i 2025 viste at denne tilpasningen har en kompleks genetisk bakgrunn. Bakgrunnsfargen på eggene var sterkt knyttet til maternelt arvet genetisk variasjon, mens flekker og andre mønsterelementer også involverte gener som arves fra begge foreldrene. De vertstilpassede eggtypene inngår dermed i et evolusjonært våpenkappløp der vertene blir bedre til å kjenne igjen fremmede egg, mens gjøken utvikler stadig bedre etterligninger.

I Norge er heipiplerke (Anthus pratensis) en av de viktigste vertsartene. Gjøkegget ruges av verten og klekkes vanligvis etter omtrent 11–13 dager. Kort etter klekking skyver gjøkungen vertens egg eller unger over reirkanten og blir deretter oppfostret alene. Forsøk med rørsanger (Acrocephalus scirpaceus) viste at gjøkungen med sitt raske tiggekall kan utløse mating på et nivå som normalt forbindes med flere vertunger. Gjøkungen forlater vanligvis reiret etter omtrent 17–21 dager, men fortsetter å bli matet av fosterforeldrene en tid etterpå.

Gjøkens ko-ko har lenge vært et av de tydeligste vårtegnene i Norge. Den sterke koblingen mellom stemmen og årstidsskiftet har gjort arten langt mer kulturelt synlig enn utseendet alene skulle tilsi.

I gammel norsk folketro kunne gjøken varsle blant annet vær, avling, død og andre hendelser, og tolkningen varierte mellom landsdeler. Også ellers i Europa har gjøken hatt en uvanlig sterk plass i folklore, sanger og litteratur, ofte som vårbudbringer, men også med mer tvetydige symboler knyttet til den spesielle reirparasittismen.

Gjøk er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har fortsatt et enormt utbredelsesområde, men tydelige regionale nedganger viser at den globale kategorien ikke betyr at alle bestander er stabile.

I Norge er gjøken vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden ble i 2015 anslått til 10 000–30 000 individer og var i nedgang, og overvåkingen viste en betydelig negativ utvikling gjennom de foregående tiårene.

Tilbakegangen kan skyldes påvirkning i flere deler av årssyklusen. Habitatendringer kan redusere både mengden sommerfugllarver og bestandene av egnede vertsarter, mens forhold langs trekkrutene mellom Europa og Afrika og i vinterområdene kan påvirke overlevelsen.

Klimaendringer kan i prinsippet skape problemer dersom gjøken og vertsartene forskyver hekketiden ulikt, men dette gjelder ikke nødvendigvis overalt. En studie fra Nord-Norge som undersøkte ankomstdatoer i perioden 1980–2013 fant ingen støtte for at gjøken i økende grad ankom for sent i forhold til de viktigste vertsartene der. Årsakene til nedgangen må derfor vurderes regionalt og er sannsynligvis sammensatte.