Rødbrystgjøk

Rødbrystgjøk (Cuculus solitarius) er en middels stor afrikansk gjøk, omtrent 28–30 cm lang og med en vekt på rundt 73 g. Voksne fugler har mørkt skifergrått hode og overside, et tydelig rustrødt bryst og kraftig tverrstripet nedre underside. Den lange stjerten og de spisse vingene gir fuglen den karakteristiske kroppsformen til en typisk gjøk i slekten Cuculus.

Arten er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara og finnes særlig i skogkledde habitater. Til tross for det iøynefallende brystet kan den være overraskende vanskelig å oppdage når den sitter stille inne i løvverket.

Rødbrystgjøk bruker et bredt spekter av trekledde habitater, blant annet skog, skogkledd savanne, plantasjer og tett kratt. Arten er vanligst der vegetasjonen gir godt skjul og det finnes egnede vertsarter som hekker.

Habitatbruken endrer seg med trekk og nedbør. I det sørlige Afrika blir arten langt mer påfallende i den varme regntiden, når både insektføde og hekkende vertsarter er tallrike.

Kostholdet domineres av virvelløse dyr, særlig sommerfugllarver, inkludert hårete arter som mange andre fugler unngår. Den tar også biller, gresshopper, vingede termitter, edderkopper, skolopendere, tusenbein og snegler, i tillegg til enkelte små frosker og øgler. Bær er også registrert som en liten plantedel av kostholdet.

Fuglene søker vanligvis næring alene og beveger seg metodisk gjennom løvverk og greiner mens de plukker byttedyr fra vegetasjonen. Dette skjulte næringssøket bidrar til kontrasten mellom hvor ofte arten høres og hvor sjelden den blir tydelig sett.

Rødbrystgjøk lever vanligvis alene og kan være lite iøynefallende utenom hekkesesongen. Hannene blir langt mer merkbare etter at de kommer til hekkeområdene på grunn av den kraftige, langtrekkende sangen, som kan fortsette i lange perioder både dag og natt.

I det sørlige Afrika gjengis den trestavede sangen tradisjonelt som «piet-my-vrou» på afrikaans, oversatt til «Piet, min kone». Navnet har også gitt opphav til en folkelig spøk om at hannen fortsetter å rope fordi han aldri lykkes med å finne seg en make. Ropet forbindes sterkt med starten på sommerregnet og er så karakteristisk at mange kjenner fuglen på lyden lenge før de får sett den.

Videoen nedenfor viser en hann som roper i Tembe Elephant Park 1. november 2013.

Arten er en intra-afrikansk trekkfugl, men bevegelsesmønsteret varierer gjennom det enorme utbredelsesområdet. I det sørlige Afrika er den først og fremst kjent som en sommergjest som kommer rundt starten av regntiden og senere trekker nordover igjen utenfor hekkesesongen. Bestander nærmere tropene kan være standfugler eller gjøre kortere sesongbevegelser.

Den nære koblingen mellom ankomst, intens roping og sesongregn er grunnen til at arten tradisjonelt regnes som en «regnfugl» i deler av det sørlige og østlige Afrika.

Rødbrystgjøk er en obligat reirparasitt, noe som betyr at den aldri bygger eget reir eller oppfostrer egne unger. I stedet legger hunnen egg i reirene til andre fugler og overlater all ruging og ungeomsorg til vertsarten. En sørafrikansk studie dokumenterte parasittisme hos 18 vertsarter. Gråflanketrosteskvett var den hyppigst registrerte vertsarten i materialet, mens 12,5 % av de undersøkte reirene til kanelkrattskvett var parasittert.

Det finnes flere ulike typer gjøkegg. Noen ligner eggene til bestemte verter svært godt, mens andre er dårligere etterligninger, noe som viser at systemet er mindre ensartet spesialisert enn hos enkelte bedre studerte gjøker. Vertsartene varierer også mye i hvor lett de kjenner igjen og avviser fremmede egg.

Etter klekking begynner gjøkungen å skyve vertens egg eller unger ut av reiret når den er omtrent to dager gammel og blir deretter oppfostret alene av vertsforeldrene. Den blir i reiret i omkring 17–21 dager og er først fullt selvstendig omtrent 20–25 dager etter at den har forlatt det. Når vertens eget kull er borte, slipper gjøkungen konkurranse om maten og mottar hele foreldrenes innsats alene.

Rødbrystgjøk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Lokale bestander er avhengige av egnede skogkledde habitater, god tilgang på insektføde og livskraftige bestander av vertsarter, men det er ikke identifisert noen stor trussel mot arten i hele utbredelsesområdet.