Busksporegjøk

Busksporegjøk (Centropus burchellii) er en stor gjøkefugl fra det sørøstlige Afrika. Den blir omtrent 36–42 cm lang og veier rundt 142–180 gram. Voksne fugler har svart hode og nakke, hvit strupe og underside, kastanjebrun rygg og vinger, lang svart hale og dyprøde øyne.

I motsetning til de reirparasittiske gjøkene mange kjenner best, bygger sporegjøker sitt eget reir og fostrer opp sine egne unger. Føttene har to tær rettet fremover og to bakover, og en lang klo på baktåen hjelper fuglen med å bevege seg gjennom tett og sammenfiltret vegetasjon.

Busksporegjøk ble tidligere inkludert i hvitbrynsporegjøk-komplekset (Centropus superciliosus). eBird/Clements Checklist skilte den ut som egen art i 2024, og AviList fulgte samme behandling da den nye globale fuglelisten ble lansert i 2025.

To underarter anerkjennes: nominatformen C. b. burchellii og den nordligere C. b. fasciipygialis. Busksporegjøk og hvitbrynsporegjøk møtes og hybridiserer over et relativt bredt område der utbredelsene nærmer seg hverandre. Vokalisasjonene i artskomplekset er fortsatt relativt lite undersøkt.

Busksporegjøk foretrekker tett og høy vegetasjon i de fuktigere delene av det sørøstlige Afrika. Typiske leveområder er kratt, siv, myrkanter, vegetasjon langs vassdrag, kystbusk, skogbryn, sukkerrørfelt og frodige hager.

Arten er langt mindre typisk for de tørre områdene i innlandet og er vanligvis knyttet til steder der tett vegetasjon nær bakken eller i busksjiktet finnes gjennom store deler av året.

Kostholdet er bredt og hovedsakelig animalsk. Busksporegjøken tar insekter, edderkopper, skolopendere, snegler, krabber, frosker, reptiler, små pattedyr, fugler, egg og reirunger, mens frukt og bær spises av og til.

Den søker langsomt gjennom vegetasjonen og på bakken. Den plukker byttedyr fra blader og greiner, leter gjennom strølaget eller slipper seg ned på byttedyr som oppdages nedenfor. Det brede kostholdet bidrar til at arten kan bruke både naturlige våtmarker og tett beplantede hager og jordbruksområder.

Busksporegjøken er ofte mest aktiv tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen og blir særlig merkbar i overskyet eller regnfullt vær. Den holder seg vanligvis lavt i tett vegetasjon og beveger seg mye ved å klatre, hoppe og fly korte strekninger fremfor å oppholde seg lenge i det åpne.

Det dype, fallende ropet har en boblende klang og har lenge gitt arten tilnavnet «regnfugl». Ropingen øker ofte før eller under regn, noe som har forsterket forestillingen om at arten varsler regnvær.

Parene er vanligvis monogame. Begge kjønn kan bidra til å bygge det store, kuppelformede reiret, selv om hannen ofte står for mye av byggingen. Reiret skjules i tett gress, siv, busker, slyngplanter eller tornete trær, vanligvis omkring 1–3 meter over bakken.

Eggleggingen skjer hovedsakelig om våren og sommeren på den sørlige halvkule. Kullet består ofte av to til fem egg som ruges i omtrent 14–18 dager. Ungene utvikler sterke føtter tidlig og kan klatre i vegetasjonen rundt reiret før de kan fly. De forlater reiret etter omtrent tre uker, men er avhengige av foreldrene en stund til.

Busksporegjøk har ennå ikke fått en egen global vurdering på IUCNs rødliste etter den nylige artsdelingen og er derfor fortsatt ikke vurdert (NE) som egen art. Den eldre IUCN-vurderingen gjelder det tidligere og bredere hvitbrynsporegjøk-komplekset, som ble klassifisert som livskraftig.

Busksporegjøk er fortsatt vanlig i mange egnede leveområder. Tap og drenering av våtmarker og fjerning av tett vegetasjon kan påvirke lokale bestander, men det finnes foreløpig ikke tegn på en tilbakegang i hele utbredelsesområdet som tilsier at den nylig anerkjente arten er globalt truet.