Orientsporegjøk

Orientsporegjøk (Centropus sinensis) er en stor og langhalet gjøkefugl som finnes over store deler av Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 48–55 cm lange, med glinsende svartfiolett hode og kropp, kraftig kastanjebrune vinger, lang mørk grønnsvart hale og svært karakteristiske mørkerøde øyne. Det kraftige nebbet og de sterke beina passer en fugl som bruker mye tid på bakken og i tett vegetasjon i stedet for lange flygninger.

Bengalsporegjøk (Centropus bengalensis) er mindre og lettere bygd, har kortere hale og nebb og skiller seg også i fjærdraktdetaljer, blant annet mørke i stedet for røde øyne hos voksne. Orientsporegjøken skiller seg samtidig fra de reirparasittiske gjøkene som er best kjent i Europa: den bygger eget reir, ruger egne egg og oppfostrer ungene selv.

Orientsporegjøken bruker mange typer habitater med tett lav vegetasjon, blant annet kratt, høyt gress, sivområder, bambus, mangrover, skogkanter, sekundærskog og kanter av våtmarker. Arten forekommer også i rismarker, plantasjer, frukthager, hager og andre menneskepåvirkede landskap så lenge det finnes partier med tett dekke.

I India er arten standfugl og en utpreget habitatgeneralist med svært stor utbredelse. Tett vegetasjon er særlig viktig til skjul, hekking og forflytning, mens mer åpne flekker og bakken under vegetasjonen gir gode områder for næringssøk.

Orientsporegjøken er en opportunistisk alteter med et tydelig animalsk hovedinnslag i kosten. Store insekter, larver, edderkopper, skorpioner, snegler og andre virvelløse dyr tas sammen med øgler, slanger, frosker, små pattedyr, fugleegg og fugleunger. Frukt og frø inngår også når det er tilgjengelig.

En studie publisert i 1993 av den sørindiske formen ved Point Calimere dokumenterte et bredt og fleksibelt kosthold, mens andre observasjoner fra Tamil Nadu omfatter predasjon på slanger og betydelig bruk av snegler. Planteføde kan også bli viktig lokalt: en studie publisert i 1989 fra indiske oljepalmeplantasjer registrerte orientsporegjøk som spiste fruktkjøttet fra modne oljepalmefrukter. Arten kan dermed skifte mellom ulike næringskilder etter lokal og sesongmessig tilgang.

Orientsporegjøker opptrer vanligvis alene eller i par og er standfugler i det meste av utbredelsesområdet. De beveger seg rolig og nesten fasanaktig på bakken og klatrer gjennom tett kratt og greiner med de sterke beina. Flyging brukes helst til korte forflytninger mellom vegetasjonsområder og består av tunge vingeslag fulgt av glideflukt.

Den dype og resonante serien av coop-coop-coop-lyder er et av artens mest karakteristiske trekk og kan høres langt gjennom tett vegetasjon. Par kan rope i duett. Orientsporegjøker soler seg også regelmessig fra åpne sitteplasser med vinger og kroppsfjær spredt, særlig om morgenen.

Hekkende par er territorielle. En studie publisert i 1997 av den sørindiske bestanden ved Point Calimere fant forsvarte territorier på 0,9–7,2 hektar, med et gjennomsnitt på omtrent 3,8 hektar. Territoriestørrelsen var dermed svært variabel selv innen denne ene lokale bestanden.

Orientsporegjøken er ikke reirparasitt. Paret bygger et stort kuppelformet eller nesten kuleformet reir av kvister, blader, røtter og annet plantemateriale, med en sideåpning, skjult i tett kratt, klatrevegetasjon, bambus eller løvrike trær. Hekketiden varierer betydelig gjennom utbredelsesområdet og følger ofte den lokale regntiden.

Studien fra Point Calimere publisert i 1997 fant at begge kjønn deltok i reirbygging og omsorg for ungene. Kullene der bestod av ett til fire egg, med et gjennomsnitt på 2,6, rugingen varte 15–16 dager og ungene forlot reiret etter 18–22 dager. Fordi hekkeforholdene varierer mye gjennom artens utbredelse, kan nøyaktig kullstørrelse og tidspunkt avvike andre steder.

Orientsporegjøk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over Sør- og Sørøst-Asia. Indiske data oppdatert i 2025 anslår utbredelsen til omtrent 2,43 millioner km².

De oppdaterte indiske bestandsdataene er tydelig positive: langtidstrenden er anslått til omtrent 98 % økning, mens den nyere årlige trenden fortsatt viser rask vekst på rundt 4,8 % per år. Arten bruker både kratt, jordbruksland, plantasjer og trerike bosetninger og mer naturlige habitater. Lokalt tap av tett vegetasjon kan fortsatt fjerne hekke- og næringsområder, men det finnes per i dag ikke tegn til noen bred nasjonal tilbakegang i India.