Indiagribb

Indiagribb (Gyps indicus), også kjent som langnebbgribb, er en stor ekte gribb som er endemisk for det indiske subkontinentet. Voksne fugler har brede vinger, kort hale, lys brun kroppsfjærdrakt og kontrasterende mørke svingfjær. Hodet og den lange halsen er sparsomt fjærkledd og dekket av lyst til mørkt dun, mens det kraftige lyse nebbet er godt tilpasset til å åpne og spise dypt inne i store kadavre.

Arten kan forveksles med teraigribb (Gyps tenuirostris), som tidligere ble behandlet som del av samme art. Indiagribben er kraftigere bygd, har tykkere nebb og bredere hode og hals med mer dun. Voksne fugler veier omtrent 5,5–6,3 kg og har et vingespenn på omtrent 2–2,6 meter.

Indiagribber lever i tørre og åpne landskap med stabil tilgang på åtsler, blant annet åpen skog, kratt, gressland, jordbruksområder og steinete åslandskap. De kan søke mat både over verneområder og sterkt menneskepåvirkede områder fordi store husdyrkadavre fortsatt er en viktig matkilde.

Hekkehabitatet er mer spesialisert. Arten er sterkt knyttet til klipper, bratte bergvegger og steinete åser, selv om trehekking også forekommer enkelte steder i Rajasthan og fuglene kan bruke store historiske bygninger eller monumenter. Egnede bergvegger og de omkringliggende næringsområdene er derfor sentrale deler av leveområdet.

Indiagribben er en spesialisert åtseleter og lever nesten utelukkende av kadavre. Storfe, vannbøfler og andre tamme klovdyr er særlig viktige over store deler av India, sammen med ville klovdyr og andre store pattedyr i verneområder. Den svært sure fordøyelsen gjør at gribbene kan bryte ned råtnende dyrevev som ville utsatt mange andre dyr for farlige sykdomsorganismer.

En DNA-studie fra 2024 av hva Gyps-gribber hadde spist over hele India fant tamme husdyr i mer enn 95 % av prøvene fra Sentral-, Vest- og Nord-India, også i prøver samlet inne i og nær verneområder. Sør-India skilte seg ut: der inneholdt 77 % av prøvene bare ville arter. Det regionale mønsteret betyr at gribber i store deler av India fortsatt eksponeres for veterinærmedisiner gjennom husdyrkadavre, også når de søker mat inne i nasjonalparker og reservater.

Indiagribber leter etter kadavre ved å utnytte søyler av stigende varm luft og gli mellom dem. Slik kan fuglene dekke enorme områder med svært lavt energiforbruk. Kadavre finnes hovedsakelig ved hjelp av synet, og fuglene følger også med på bevegelsene til andre gribber og åtseletere for tegn på at mat er funnet.

Fordi åtsler er uforutsigbare, beveger enkeltfugler seg over store områder mellom måltidene og flytter raskt mellom steder når nye kadavre blir tilgjengelige.

Indiagribben inngår i et spesialisert åtseletersamfunn som raskt fjerner store kadavre fra landskapet. Ved å spise råtnende vev resirkulerer gribbene næringsstoffer og forkorter tiden kadavrene ligger tilgjengelige for andre åtseletere, insekter og potensielt skadelige mikroorganismer.

Den svært sure fordøyelsen kan uskadeliggjøre mange sykdomsorganismer som finnes i åtsel, så den økologiske funksjonen handler om mer enn at døde dyr forsvinner. Store bestandsfall hos indiagribb endrer også hvilke åtseletere som får tilgang til kadavrene og svekker en funksjon som tidligere virket over enorme deler av subkontinentet.

Indiagribber er sosiale ved mat- og hvileplasser. Når et kadaver oppdages kan flere fugler samles raskt og spise sammen med andre gribbearter, mens felles hvileplasser samler fuglene mellom næringsøktene.

Hekkingen kan foregå enkeltvis eller kolonivis avhengig av landskapet, og flere par kan bruke den samme klippeveggen eller gruppen av egnede hekkeplasser.

En satellittsporingsstudie publisert i 2022 fra Saurashtra i Gujarat fulgte tre voksne indiagribber. De årlige leveområdene var 4 265–6 897 km², med kjerneområder på 700–1 056 km².

De tre fuglene beveget seg i gjennomsnitt omkring 78–92 km per dag, og arealbruken ble mindre i hekkesesongen fordi de voksne stadig måtte tilbake til reiret. Selv hekkende fugler bruker dermed landskap som strekker seg langt utenfor kolonien.

Hekkingen begynner vanligvis i den kjølige tørketiden. Indiagribben bygger oftest store kvistreir på klippehyller og bergvegger, men trær og store bygninger brukes lokalt. Ett egg er det normale kullet, og begge voksne deler på rugingen og matingen av ungen.

En studie publisert i 2026 fra Barmer og Jaisalmer i Rajasthan registrerte 35 reir fordelt på ti lokaliteter i perioden 2021–2024, hovedsakelig i ås- og klippehabitat. Gjennomsnittlig rugetid var 54,9 dager og ungeperioden 105,8 dager, med en samlet reproduksjonssuksess på 74,2 % gjennom tre hekkesesonger. Den langsomme strategien med normalt bare én unge gjør at økt dødelighet blant voksne får spesielt alvorlige følger for bestanden.

Indiagribber har lenge vært tett knyttet til menneskelig husdyrhold. I mange deler av India har kadavre av storfe og bøfler som blir liggende åpent gitt Gyps-gribber en forutsigbar matkilde, mens fuglene til gjengjeld raskt har fjernet store mengder dødt dyremateriale.

Bestandskollapsen fikk derfor følger som gikk langt utover naturvernet. Gribbene gir en viktig renovasjons- og folkehelsetjeneste ved å fjerne kadavre raskt, før de blir liggende tilgjengelig for løshunder og andre åtseletere. Indiagribben er en av artene som tidligere bidro sterkt til denne funksjonen på det indiske subkontinentet.

Indiagribb er klassifisert som kritisk truet på IUCNs rødliste. Den globale bestanden anslås til bare omkring 5 000–15 000 kjønnsmodne individer, langt under historisk nivå. Under den opprinnelige gribbkrisen ble indiagribb og teraigribb samlet anslått å ha falt med omtrent 96,8 % på rundt femten år.

Veibaserte tellinger publisert i 2024 tydet på at den katastrofale nedgangen i stor grad hadde stoppet etter diklofenakforbudet, men fant ingen tydelig gjenoppbygging. Indiske bestandsdata oppdatert i 2025 anslår omtrent 93,9 % langsiktig nedgang og en fortsatt tilbakegang på rundt 6,8 % per år. Bestanden er dermed fortsatt ekstremt redusert uten noen sikker nasjonal gjenoppbygging.

Det katastrofale sammenbruddet i indiagribbens bestand skyldtes først og fremst veterinær bruk av diklofenak. Storfe som behandles med dette betennelsesdempende legemiddelet kan ha rester i vevet etter døden; gribber som spiser kadavrene får akutt nyresvikt og dødelige avleiringer av urinsyre i organene. Stoffet ble vanlig i veterinærmedisinen i 1990-årene og utløste den raske kollapsen i sørasiatiske Gyps-bestander.

India forbød veterinær diklofenak i 2006 og har senere også forbudt aceklofenak, ketoprofen og nimesulid etter dokumentasjon på at disse stoffene er giftige for gribber. Nimesulid til veterinær bruk ble forbudt i desember 2024. Forbudte og andre gribbegiftige betennelsesdempende midler finnes likevel fortsatt i deler av veterinærmarkedet. Fluniksin er dokumentert giftig for gribber, mens karprofen kan være giftig ved høye doser. Fenylbutazon og flere andre NSAIDs har gitt bekymringsfulle toksikologiske funn, men er ikke godt nok sikkerhetstestet til å regnes som trygge. Meloksikam og tolfenaminsyre er de to veterinære betennelsesdempende midlene som er dokumentert som sikre. Utilsiktet forgiftning fra giftåte, elektrokusjon og kollisjoner med kraftinfrastruktur er ytterligere trusler, mens gruvedrift og forstyrrelser kan skade lokale hekkeklipper.

Gjenoppbygging av bestanden avhenger først og fremst av at husdyrkadavrene ikke inneholder gribbegiftige betennelsesdempende veterinærmidler. Forbud mot slike legemidler, tryggere alternativer som meloksikam og tolfenaminsyre og Vulture Safe Zones reduserer risikoen i de store landskapene gribbene bruker.

Fangenskapsoppdrettede Gyps-gribber settes ut fra avlssentre i India mens de ville bestandene fortsatt er sterkt redusert. Gjenoppgangen hos bengalgribb og teraigribb i Nepal etter redusert eksponering for giftige legemidler viser at sørasiatiske Gyps-bestander kan vokse når den viktigste årsaken til voksendødelighet reduseres. For indiagribben vil en eventuell gjenoppgang uansett gå langsomt fordi arten blir kjønnsmoden sent og normalt bare oppfostrer én unge om gangen.