Spurvehauk

Spurvehauk (Accipiter nisus) er en liten og smidig skoghauk som hekker over det meste av Norge og ellers er utbredt gjennom Europa, Nord-Afrika og tempererte deler av Asia. Arten har en svært tydelig omvendt kjønnsdimorfisme, det vil si at hunnen er langt større enn hannen. Hannene er omtrent 29–34 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 151 g, mens hunnene er 35–41 cm lange og veier rundt 266 g. Voksne hanner har blågrå overside og fint oransjerød tverrstriping på undersiden, mens hunnene er større, brungrå over og gråbrunt tverrstripet under. Ungfuglene er brunere og grovere mønstret.

Den større hønsehauken (Astur gentilis) er den viktigste forvekslingsarten. Hønsehauken er tyngre og kraftigere, har bredere vinger, en tydeligere lys øyenbrynsstripe og gjennomgående langsommere, dypere vingeslag. Spurvehauken har en kompakt kropp, forholdsvis korte avrundede vinger og en lang hale som er godt tilpasset raske retningsendringer mellom trær.

Spurvehauken er en skogtilpasset jeger, men bruker et bredt spekter av landskap der trær, hekker eller bygninger gir skjul for overraskelsesangrep. I Norge hekker den i skogsområder over det meste av landet, men er mer sparsom i Finnmark, og den bruker også kulturlandskap, parker og tettsteder.

Hekkeområdene kombinerer gjerne skjermede reirplasser i skog med nærliggende jaktområder. Arten har tilpasset seg godt til oppstykkede og urbane landskap fordi hekker, hager og bygninger kan gi skjul nok til at den kommer tett innpå byttet før angrepet.

Fugler dominerer kostholdet. Hannene tar hovedsakelig små spurvefugler, mens de større hunnene kan ta betydelig større fugler, blant annet troster, stær og duer. Pattedyr og andre byttedyr tas bare mer sporadisk.

Forskjellen i byttestørrelse reduserer konkurransen mellom kjønnene. En studie fra 2022 analyserte 666 nettpubliserte fotografier av spurvehauker med bytte og fant tydelige kjønnsforskjeller i byttemasse gjennom året, i tråd med den store størrelsesforskjellen mellom hann og hunn.

Spurvehauken er spesialisert på overraskelsesangrep på kort hold. Den flyr ofte lavt og raskt langs hekker, skogkanter, bygninger eller annet skjul før den akselererer mot en fugl på kort avstand. Den kompakte kroppsformen gjør raske svinger og brå retningsendringer mulig mellom trær og andre hindringer.

Mange angrep mislykkes, og fuglen bruker derfor terreng og dekning gjentatte ganger for å redusere byttets reaksjonstid. Hager og fuglebrett kan bli jaktområder fordi mange småfugler samles der, men spurvehauken utnytter selve byttedyrkonsentrasjonen og ikke brettet i seg selv.

Trekkatferden varierer med alder, breddegrad og lokale forhold. En del norske spurvehauker trekker ut av landet om høsten, særlig ungfuglene, mens mange voksne og fugler i kyststrøk og tettbygde områder kan bli gjennom vinteren. Norske trekkfugler overvintrer særlig i landene rundt Nordsjøen og i Mellom-Europa.

Spurvehauken er mindre bundet til faste langdistansetrekkruter enn mange småfugler. Tilgangen på fuglebytte og vinterforholdene påvirker hvor langt individene beveger seg, og etablerte voksne er generelt mer stedbundne enn unge fugler.

Paret hekker i skog og legger vanligvis et kvistreir i et bar- eller løvtre, ofte i et bestand som både gir skjul og kort vei ut til gode jaktområder. Et nytt reir bygges ofte hvert år, selv om det samme territoriet kan brukes gjennom mange sesonger.

Et vanlig kull består av fire til fem egg. Hunnen står for nesten all rugingen i omtrent 33 dager, mens hannen leverer mye av maten. Etter klekking ruger og beskytter hunnen ungene og deler opp byttet, mens hannen i starten fortsatt er den viktigste jegeren. Ungene forlater vanligvis selve reiret etter rundt 27–30 dager og kan være avhengige av foreldrene i ytterligere tre til fire uker før de sprer seg bort fra hekkeområdet.

Kjønnsforskjellen oppstår allerede under oppveksten. Målinger av spurvehaukunger i naturen viste at hunnene nådde omtrent 1,6 ganger hannenes sluttmasse og krevde anslagsvis 1,4 ganger så mye energi gjennom perioden i reiret. En hunnunge er dermed betydelig mer energikrevende å fostre opp enn en hannunge.

Spurvehauk er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 6 000–12 000 individer. Det finnes ikke dekkende kvantitative data for den nasjonale bestandsutviklingen, men det var ingen tegn til en pågående nedgang fram mot vurderingen i 2021.

Spurvehauken er også et klassisk eksempel på rovfuglenes tilbakekomst etter at bruken av organoklorforbindelser ble regulert. Bestandene falt kraftig i deler av Europa på midten av 1900-tallet, men tok seg opp igjen etter hvert som belastningen fra blant annet aldrin, dieldrin og DDT sank.