Trostehauk

Trostehauk (Astur cooperii) er en mellomstor nordamerikansk skoghauk med korte, avrundede vinger og lang, avrundet hale – en kroppsbygning som gir stor manøvrerbarhet under jakt mellom trær. Voksne fugler er blågrå på oversiden med mørk hette, rødlig tverrbåndet underside og røde øyne. Ungfuglene er brune på oversiden, med tydelige brune striper på hvitt bryst og gule øyne.

Hunnene er betydelig større enn hannene. Hanner blir omtrent 37–39 cm lange og veier 220–410 g, mens hunnene blir rundt 42–45 cm og 330–680 g. Arten forveksles ofte med den mindre tverrhalehauken (Accipiter striatus), men trostehauken har vanligvis større og mer fremskutt hode og en mer avrundet hale med bred hvit spiss.

Trostehauken ble tradisjonelt plassert i den store slekten Accipiter som Accipiter cooperii. Moderne fylogenetiske studier viste at den gamle, brede Accipiter-gruppen omfattet flere tydelige utviklingslinjer, og trostehauken plasseres nå i den gjenopprettede slekten Astur.

Det gjeldende vitenskapelige navnet er derfor Astur cooperii. Den eldre kombinasjonen forekommer fortsatt i felthåndbøker, fagartikler og eldre databaser, men viser til den samme arten og ikke en tidligere underart eller artsdeling.

Trostehauk lever i skog, skogkanter og elvenær skog, men bruker også parker, frodige forsteder og byområder med nok eldre trær. Trær gir reirplasser og skjul, mens åpninger, gater, hager og kantsoner gir rom for raske angrep på byttedyr.

Arten har tilpasset seg særlig godt til mange nordamerikanske tettsteder og byer. Eldre gatetrær kan gi hekkeplasser, mens store bestander av duer og småfugler gir stabil tilgang på bytte.

Fugler utgjør mesteparten av kostholdet, fra små sangfugler til duer, kråkefugler, spetter og vaktler. Små pattedyr som ekorn, jordekorn, mus og flaggermus tas også, sammen med enkelte reptiler og insekter.

Den store størrelsesforskjellen mellom kjønnene påvirker byttevalget. De større hunnene kan regelmessig håndtere tyngre byttedyr enn hannene, noe som reduserer noe av overlappen i byttedyrene de to fuglene i et par bruker.

Trostehauken baserer seg på overraskelse, akselerasjon og manøvrerbarhet framfor lange forfølgelser i åpent luftrom. Den flyr lavt gjennom dekning, svinger raskt mellom greiner og bruker den lange halen som ror i skarpe vendinger.

En fugl kan nærme seg bak vegetasjon eller en hekk og plutselig stige over hindringen for å overraske byttet på den andre siden. Denne høyhastighetsjakten gjennom tett terreng er risikabel; tilhelede bruddskader forekommer uvanlig ofte hos disse skogshaukene og viser hvor fysisk krevende jaktformen kan være.

Etter et vellykket angrep kan trostehauken bre vingene over byttet for å skjule det for mulige tyver. Denne atferden er særlig vanlig når kråker er i nærheten.

Trekket varierer med breddegrad. Mange trostehauker i sørlige deler av utbredelsesområdet er standfugler, mens fugler fra Canada og nordlige USA trekker sørover om høsten og vender nordover igjen om våren.

Arten er derfor delvis trekkende snarere enn at hele bestanden følger samme mønster. Ungfugler er særlig vanlige blant trekkfuglene, og enkelte individer flytter til urbane eller mer sørlige områder om vinteren framfor å trekke svært langt.

Hekkepar er monogame og territorielle. Kurtisen omfatter langsomme spillflygninger med rolige vingeslag og glideflukt, og hannen bukker også for hunnen. Reiret bygges høyt i trær, ofte i tett skog. Hannen gjør mye av den tidlige byggingen og henter materiale, mens hunnen i økende grad ordner reiret når eggleggingen nærmer seg.

Kullet består vanligvis av to til seks egg. Rugingen varer omtrent 30–36 dager og utføres hovedsakelig av hunnen, mens hannen skaffer mat. Etter klekking holder hunnen seg tett ved ungene den første tiden, mens hannen fortsetter å bringe bytte. Ungene forlater reiret etter omtrent 27–34 dager, men er fortsatt avhengige av foreldrene mens flyge- og jaktferdighetene utvikles.

Trichomonose, forårsaket av protozoen Trichomonas gallinae, kan ramme unge trostehauker hardt. I Tucson i Arizona bar 85 % av ungene som ble undersøkt i urbane reir parasitten, mot 9 % ved reir utenfor byen, mens voksne hekkefugler sjelden var infisert. Sykdommen var en viktig dødsårsak blant ungene i byen.

Duer er viktige bærere av parasitten og utgjorde 57 % av byttet som ble levert til unger ved urbane reir i Tucson, mot bare 4 % ved reir i naturområder. Et bymiljø med svært mye bytte kan dermed samtidig gi haukene økt eksponering for sykdom.

Trostehauk har blitt et tydelig byrovdyr i mange nordamerikanske byer. I Tucson i Arizona klarte en urban hekkebestand å opprettholde seg selv uten stadig innvandring fra områdene rundt, noe som viser hvor godt arten kan utnytte eldre trær og tallrike byttedyr i bymiljøer.

Bylivet skaper samtidig farer. Kollisjoner med vinduer, kjøretøy og andre menneskeskapte strukturer står for mange registrerte dødsfall i urbane områder. Fuglebrett kan indirekte konsentrere byttedyr for haukene, selv om haukene selv ikke tiltrekkes av frøene.

Trostehauk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Bestandene tok seg kraftig opp igjen etter tilbakegangen midt på 1900-tallet, da skyting og organiske klorforbindelser som DDT påvirket arten.

Den langsiktige bestandstrenden i Nord-Amerika er positiv, og trostehauken har etablert seg i mange forsteder og byområder der eldre trær og rikelig med byttedyr gir gode hekkeforhold.