Hyrdestær

Hyrdestær (Acridotheres tristis) er en middels stor stær som naturlig hører hjemme i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er 23–26 cm lange og veier omtrent 82–143 g. Kroppen er kraftig brun med blankt svart hode, knallgult nebb og gule bein, samt et tydelig felt med bar gul hud bak øyet. Store hvite vingefelt blir særlig synlige i flukt.

Arten kan forveksles med landsbystær (Acridotheres ginginianus) i deler av det naturlige utbredelsesområdet. Landsbystær er gråere i fjærdrakten og har oransjerød bar hud rundt øyet i stedet for det kraftig gule ansiktsfeltet hos hyrdestær.

Få fugler utnytter menneskepåvirkede landskap like effektivt som hyrdestær. Den finnes i landsbyer, byer, jordbruksområder, parker, åpen skog og langs veier, markeder og avfallsplasser, mens store sammenhengende skoger stort sett unngås. Åpen mark til næringssøk, hulrom til hekking og forutsigbare matkilder gjør bosettinger særlig gunstige.

Arten bruker også mer naturlige åpne skog- og gresslandsmiljøer innenfor det opprinnelige utbredelsesområdet, men kan bli særlig tallrik der mennesker skaper plener, dyrket mark, bygninger og konsentrerte matressurser.

Dietten er svært bred. Hyrdestær spiser insekter og andre virvelløse dyr, frukt, frø og annet plantemateriale og utnytter gjerne matrester fra mennesker. Små virveldyr og egg kan også tas når muligheten byr seg.

Det meste av næringssøket foregår på bakken, der fuglene går framfor å hoppe og undersøker jord, kort vegetasjon og avfall. De utnytter raskt mat som blir tilgjengelig gjennom slått, jordbearbeiding, husdyrhold og annen menneskelig aktivitet og veksler lett mellom naturlige byttedyr og mat knyttet til mennesker.

Hyrdestæren er svært vokal og bruker et variert repertoar av plystring, kvekkende og skrattende lyder og etterligninger. Lydene brukes gjennom hele dagen mellom medlemmer av paret, næringsgrupper og større samlinger, ikke bare i hekkesesongen.

På dagtid sees fuglene vanligvis i par eller små grupper, men felles nattkvarter kan samle fra titalls til flere tusen fugler etter solnedgang, særlig i byer. En toårig studie publisert i 2014 fant liten støtte for at nattkvarterene ganske enkelt fungerer som steder der fuglene finner individer som vet hvor maten er og følger dem dit neste morgen. Studien ga dermed ikke støtte til en enkel forklaring der nattkvarteret fungerer som en informasjonssentral for mat.

Arten lærer også fleksibelt. En studie publisert i 2017 viste at både by- og landfugler kunne gi opp et innlært valg når det sluttet å lønne seg og bytte til et alternativ som nå ga belønning. Gruppene skilte seg i enkelte deler av oppgaven, men byfuglene var ikke gjennomgående bedre. Byliv gjør altså ikke hyrdestær ganske enkelt «smartere».

Hyrdestær danner sosialt monogame par og kan holde sammen gjennom hele året. Arten hekker hovedsakelig i hulrom. Trehull brukes i mer naturlige miljøer, mens bygninger, tak, vegger, stolper og fuglekasser gir mange alternativer nær mennesker. Konkurransen om hulrom kan være sterk, særlig der arten er introdusert. Pardannelsen omfatter blant annet gjensidig fjærstell og andre kurtisesignaler før hekkingen.

Kullet består vanligvis av 3–6 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 12–14 dager og mater ungene, som normalt blir i hulrommet i 22–30 dager. De voksne fortsetter å mate og beskytte ungene i flere uker etter utflyging, og under gunstige klimaforhold kan et par få mer enn ett kull i samme sesong.

En reirkassestudie fra Pakistan publisert i 2026 fant ulike mønstre i by- og landmiljø: ungene på landet vokste bedre, mens utflygingssuksessen var høyere på de urbane lokalitetene i studien. By- og landmiljø påvirket dermed ikke alle sider av hekkesuksessen i samme retning.

Mennesker har bevisst eller utilsiktet flyttet hyrdestær langt utenfor artens naturlige asiatiske utbredelse. Etablerte introduserte bestander finnes blant annet i Australia, New Zealand, Sør-Afrika og på mange øyer i Stillehavet og Indiahavet. Genetiske undersøkelser publisert i 2023 sporet introduserte bestander til forskjellige deler av India, ikke til én enkelt kildebestand.

Sør-Afrika er et godt dokumentert eksempel. Bestanden antas å stamme fra burfugler som rømte i Durban i 1902 og har siden spredt seg vidt gjennom menneskepåvirkede landskap. Andre steder ble arten med vilje innført blant annet i forsøk på biologisk skadedyrkontroll.

Introduserte hyrdestærer kan konkurrere med stedegne hullrugere, ta egg og unger og overta reirplasser. En studie publisert i 2025 i Israel dokumenterte slike effekter direkte: etter at hyrdestær etablerte seg, falt hekkingen hos gråspurv i reirkasser tilgjengelige for hyrdestær med omtrent 68 %, og hyrdestærer ble også registrert mens de plyndret og deretter overtok kjøttmeisreir. Omfanget av de økologiske effektene varierer mellom regioner, og arten forvaltes derfor som invasiv flere steder selv om den er en naturlig og vanlig fugl i Sør-Asia.

Hyrdestær er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og vanlig i store deler av sitt naturlige sør- og sørøstasiatiske område, og den globale bestandstrenden ser ut til å være økende.

Introduserte bestander kan likevel bekjempes der de konkurrerer med stedegne arter eller skaper andre økologiske problemer.