Indiaskogørn

Indiaskogørn (Nisaetus cirrhatus) er en mellomstor til stor skogørn fra Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 60–72 cm lange, har et vingespenn på rundt 127–138 cm og veier omkring 1,2–1,9 kg, og hunnene er vanligvis større enn hannene. Den lange halen, brede vingene og kraftige fjærkledde beina gir den et typisk skogørnutseende.

Fjærdrakten varierer uvanlig mye. Noen individer er lyse med kraftige striper på undersiden, mens andre er nesten helt mørke, og lengden på fjærtoppen varierer også mellom bestandene. Denne variasjonen kan gjøre artsbestemmelse krevende der flere skogørner forekommer i samme område.

Arten har vært gjenstand for en langvarig taksonomisk diskusjon. På det indiske fastlandet finnes både den tydelig toppede formen N. c. cirrhatus og N. c. limnaeetus, som har kort eller nesten ingen fjærtopp. De har i perioder vært foreslått som to separate arter.

En studie fra 2020 sammenlignet fjærdrakt, kroppsmål, genetikk og lyder. Selv om formene skilte seg fra hverandre i gjennomsnitt, fantes mange mellomformer, og de genetiske dataene viste fortsatt genflyt mellom dem. Forskerne konkluderte derfor med at skillet ikke var sterkt nok til å behandle dem som egne arter og anbefalte å beholde dem innen Nisaetus cirrhatus.

Indiaskogørna er en skogspesialist, men er ikke begrenset til urørt regnskog. Den bruker tørr og fuktig løvskog, eviggrønn skog, skogkanter, skogkledde åser og plantasjer, og kan klare seg i delvis menneskepåvirkede landskap så lenge det fortsatt finnes store trær og sammenhengende skogpartier.

En studie publisert i 2018 undersøkte 91 reir fra seks rovfuglarter i vestlige deler av Sentral-India og fant at indiaskogørnens hekkeområder særlig var knyttet til tørr løvskog, eviggrønn skog og vann i nærheten. Alle de 14 reirene av arten i studien lå i trær.

Indiaskogørna er en kraftig og fleksibel predator. Fugler utgjør en viktig del av kosten, men den tar også krypdyr og pattedyr, fra ekorn og harer til større bytte når muligheten byr seg.

Den samme 2018-studien fant en særlig høy andel fuglebytte sammenlignet med flere av de andre rovfuglene som levde i samme region. Arten kan likevel håndtere overraskende store pattedyr. I Corbett Tiger Reserve ble det i 2024 dokumentert en indiaskogørn som drepte en rhesusape (Macaca mulatta). Slike hendelser er uvanlige, men viser hvor stort bytte denne skogørna faktisk kan ta.

Indiaskogørna jakter ofte fra inne i eller like over trekronene. Fuglen kan sitte lenge stille på en skjult eller delvis åpen sittepost mens den speider etter bytte, før den setter inn et raskt angrep gjennom eller under kronedekket. Denne overraskelsesbaserte jaktformen utnytter både skjul og de korte angrepsavstandene i skogmiljøet.

Indiaskogørner sees vanligvis alene eller i par og kan også sveve høyt over territoriet, særlig når varm luft gir gode oppvinder. De lyse, gjennomtrengende ropene avslører ofte fuglen lenge før den blir synlig mellom trærne.

Hekketiden varierer gjennom det store utbredelsesområdet. I store deler av India er hekkingen konsentrert fra den kjølige årstiden og inn i våren. Parene er territorielle rundt hekkeområdet, og kurtisen omfatter sirkling, stup og gjentatte rop. Paret bygger et stort kvistreir høyt i et tre og legger ofte friske grønne blader i reiret gjennom hekkingen. Samme reir eller hekkeområde kan brukes igjen senere år.

Det legges vanligvis bare ett egg. En studie publisert i 2017 fulgte et par i Vest-Java gjennom hekkingen i 2012 og 2013. Hunnen sto for mesteparten av rugingen, men hannen deltok også. Rugingen ble anslått til omtrent 50 dager, og ungen forlot reiret etter rundt 62 dager. Ungeperioden i reiret varer vanligvis rundt 60–70 dager. Ungen er fortsatt avhengig av foreldrene etter de første flyturene, noe som gir arten en langsom reproduksjon slik man ofte ser hos store rovfugler.

Indiaskogørn er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia, men den globale bestanden regnes som synkende.

Indisk overvåking publisert i 2025 peker mot en langsiktig tilbakegang, men datagrunnlaget er fortsatt for svakt til en sikker langtidsvurdering. Utviklingen de siste årene ligger omtrent stabilt. Som skogspesialist er indiaskogørna særlig utsatt der større skogområder ryddes eller deles opp i små isolerte fragmenter, selv om den kan tåle noe plantasjeskog og annen menneskepåvirket skog.