Sivhauk

Sivhauk (Circus aeruginosus) er den største kjerrhauken i Europa. Voksne fugler blir omtrent 43–54 cm lange og har et vingespenn på rundt 115–145 cm. Hunnene er betydelig større og tyngre enn hannene.

Kjønnene har vanligvis svært ulik fjærdrakt. Voksne hunner er hovedsakelig mørkt sjokoladebrune med kremfarget isse, strupe og fremkant på vingen. Voksne hanner har mer variabel fjærdrakt og kombinerer vanligvis brun kroppsdrakt med grå hale og vingefelter og svarte vingespisser. Ungfugler ligner mørke hunner, men har ofte varmere brun kropp og et mindre utbredt lyst felt på hodet.

Ikke alle voksne hanner utvikler den typiske gråbrune hannfjærdrakten. I enkelte bestander beholder en andel kjønnsmodne hanner en hovedsakelig hunnlignende fjærdrakt gjennom hele livet. De lange vingene, den lange halen og den flytende flukten med vingene holdt i en grunn V-form er likevel nyttige kjennetegn på tvers av de ulike fjærdraktene.

Sivhauken er nært knyttet til store takrørskoger, myrer, innsjøkanter og andre våtmarker, særlig under hekking og overnatting. Den bruker også fuktenger, strandenger, gressland og jordbruksområder flere kilometer fra vann under jakt.

Små pattedyr og fugler utgjør mye av kostholdet. Egg, reirunger, amfibier, reptiler, fisk, åtsler og store virvelløse dyr tas også, og byttesammensetningen varierer med habitat og årstid.

Den karakteristiske jaktmetoden er en langsom og lav søkeflukt over siv, våtmarkskanter og åpent terreng. Sivhauken krysser området gjentatte ganger, følger med etter bytte og faller raskt ned mot bakken eller vegetasjonen når en mulighet oppstår.

Den lave søkeflukten gjør at fuglen kan dekke store arealer effektivt og utnytte byttedyr som skjuler seg i tett vegetasjon. Jakten foregår vanligvis alene, selv om flere individer kan bruke det samme gode jaktområdet.

Sivhauken er dagaktiv og tilbringer mye av tiden alene utenfor hekketerritoriet. Den hviler og overnatter i tett våtmarksvegetasjon, særlig i takrørskog.

Utenfor hekketiden kan flere fugler dele felles nattplasser, spesielt om vinteren. Slike ansamlinger er ikke stabile sosiale grupper, og individene sprer seg vanligvis for å jakte hver for seg om dagen.

Arten er en delvis trekkfugl. Mange fugler rundt Middelhavet, i Vest-Europa og Midtøsten er stedfaste eller foretar korte bevegelser, mens bestander fra Nord- og Øst-Europa og Asia trekker lenger sørover.

Europeiske fugler overvintrer i Sør- og Vest-Europa, Afrika sør for Sahara og deler av Midtøsten og Sør-Asia. Sporingsstudier viser at individer ofte bruker lignende trekkruter og vinterområder fra år til år, mens tidspunkt og avstand varierer med alder, kjønn og hekkeområde.

Reiret er en plattform av siv, gress og pinner som plasseres nær bakken eller over grunt vann i tett takrør, starr eller annen høy våtmarksvegetasjon. Hunnen står for det meste av reirbyggingen og rugingen, mens hannen bringer mat.

Hekkingen begynner om våren og tidspunktet varierer geografisk. I store deler av Vest- og Sentral-Europa vender fuglene tilbake til hekkeområdene omkring slutten av mars og begynnelsen av april, og eggleggingen foregår hovedsakelig i april og mai.

Parene er vanligvis sesongmonogame, men polygyni forekommer. Én hann kan pare seg med og forsyne to og av og til tre hekkende hunner når mattilgang og reirhabitat er gode. Kullet består vanligvis av fire eller fem egg, med en bredere variasjon fra tre til ti. Rugingen varer omtrent 31–38 dager.

Ungene holder seg ved eller nær reiret i omkring 35–40 dager før de blir flygedyktige. De er fortsatt avhengige av de voksne mens de lærer å jakte, og hannen overleverer ofte byttedyr til hunnen eller ungene i luften.

Den hunnlignende fjærdrakten hos enkelte voksne hanner ser også ut til å påvirke samspillet i hekketiden. En studie publisert i 2012 fra våtmarksområdet Marais de Brouage vest i Frankrike fant at rundt 40 % av de hekkende voksne hannene i studiepopulasjonen hadde en permanent hunnlignende fjærdrakt. Typiske hanner var mindre aggressive mot disse hunnlignende hannene enn mot typiske hanninntrengere, noe som tyder på at den alternative fjærdrakten kan redusere energikrevende konkurranse mellom hanner.

Sivhauken er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den europeiske rødlistestatusen fra 2021 anslo omtrent 303 000–485 000 kjønnsmodne individer i Europa og vurderte den europeiske bestanden som stabil.

Arten tok seg kraftig opp igjen i mange europeiske land etter lovvern, mindre forfølgelse og restriksjoner på langlivede miljøgifter. I Storbritannia forsvant den som hekkefugl i 1899, begynte å rekolonisere fra 1927 og var nede i bare ett par i 1971 før bestanden igjen begynte å øke kraftig.

I Norge er arten klassifisert som nær truet på Norsk rødliste for arter. Ved rødlistevurderingen i 2021 ble bestanden anslått til omkring 65 reproduksjonsdyktige individer, med et sannsynlig spenn på 50–100 individer. Det tilsvarte i utgangspunktet kategorien sterkt truet etter kriteriet for svært liten bestand, men kategorien ble nedgradert fordi bestandene i nabolandene er større, ekspanderende og kan bidra med innvandring til Norge.

I Norge er tap og forringelse av våtmarker særlig relevant fordi hekkebestanden er liten og avhengig av få egnede lokaliteter. Drenering, tap av store takrørbelter, intensiv slått av takrør, dårlig tilpassede vannstandsendringer og forstyrrelse rundt hekkeområder kan redusere både reirskjul og hekkesuksess.

Forgiftning, ulovlig skyting, dødelige elektriske støt fra kraftanlegg og kollisjoner med kraftinfrastruktur gir også dødelighet i deler av artens utbredelse. For den norske bestanden er det særlig viktig at produktive våtmarker med store takrørbelter og stabile vannforhold blir bevart.