Sumpkrokodille

Sumpkrokodille (Crocodylus palustris) er en bredsnutet krokodille fra Sør-Asia og sørøstlige Iran. Voksne dyr blir vanligvis omtrent 3–4 m lange, mens særlig store hanner kan nærme seg 4–5 m. Hunnene er betydelig mindre enn de største hannene.

Sumpkrokodillen har den bredeste snuten blant nålevende arter i slekten Crocodylus. Den kraftige olivenbrune kroppen gir god kamuflasje i grumsete ferskvann. Det brede hodet, den robuste kroppsbygningen og den vanligvis lavere maksimallengden bidrar til å skille den fra saltvannskrokodillen (Crocodylus porosus) der begge forekommer.

Sumpkrokodillen er først og fremst en ferskvannsart og lever i elver, innsjøer, sumper, landsbydammer, reservoarer og vanningskanaler. Den kan også forekomme i kystlaguner og elvemunninger. Sammenlignet med mange andre krokodiller bruker den gjerne vannforekomster som er skapt av mennesker.

Sesongvis uttørking kan tvinge individer til å flytte mellom vannforekomster. Arten kan gå betydelige avstander over land og kan bruke huler, tunneler eller dype vannhull som skjul under ekstrem varme, kulde eller tørke. Slike tilfluktssteder beskytter mot ekstreme og raske temperaturendringer.

Unge sumpkrokodiller spiser mye insekter, krepsdyr, frosker og småfisk. Etter hvert som de vokser, utvides kostholdet til større fisk, skilpadder, slanger, vannfugler og pattedyr. Åtsler kan også bli spist. Sammensetningen av kostholdet varierer sterkt med kroppsstørrelse og lokal tilgang på bytte.

Sumpkrokodillen er en opportunistisk jeger. Den kan nærme seg bytte nesten helt neddykket, vente i bakhold ved vannkanten eller utnytte konsentrasjoner av fisk og andre dyr i vannhull som krymper gjennom tørketiden. Store byttedyr kan holdes under vann eller rives opp med kraftige vridninger av kroppen, blant annet den karakteristiske «dødsrullen».

En studie publisert i 2013 beskrev gjentatte observasjoner fra Madras Crocodile Bank i Tamil Nadu i India, der store sumpkrokodiller lå delvis neddykket med pinner eller kvister hvilende over snuten. Ved én anledning nærmet en hegre seg en pinne, og krokodillen gjorde et utfall, men bommet. Forskerne foreslo at pinnene kan fungere som lokkemidler for fugler som samler reirmateriale, men observasjonene av sumpkrokodillene alene kunne ikke vise om krokodillene hadde plassert pinnene bevisst.

Sumpkrokodiller tilbringer mye av dagen med å sole seg eller hvile nær overflaten og er ofte mest aktive fra skumringen og gjennom natten. Ved å veksle mellom sol, skygge og vann regulerer de kroppstemperaturen gjennom atferd. Voksne dyr lever vanligvis alene, men flere individer kan dele vannhull med god tilgang på mat, egnede solplasser eller skjermede tilfluktssteder.

De er sterke svømmere, men beveger seg også villig over land når vann tørker inn eller blir uegnet. Kommunikasjonen omfatter kroppsstillinger, lyder og bevegelser som lager vibrasjoner i vannet, og både unger og voksne bruker lyder i forbindelse med foreldreomsorg.

Reproduksjonen er knyttet til lokale årstidsforhold, ofte tørkesesongen. Kurtisen omfatter visuelle signaler, lyder og vibrasjoner i vannet, og hannene kan bli mer territorielle rundt paringsområdene. Hunnene graver reirhull i sand eller jord nær vann og legger vanligvis omtrent 10–30 egg. Hunnen vokter reiret og reagerer på lydene fra ungene når klekkingen nærmer seg; foreldreomsorg fra både hunner og hanner er dokumentert hos arten.

Forsøk ved Madras Crocodile Bank i India, publisert i 1989, viste at temperaturen under inkubasjonen, ikke kjønnskromosomer, bestemmer kjønn. Konstante temperaturer på 28–31 °C ga bare hunner, mens 32,5 °C ga bare hanner; nærliggende temperaturer ga blandede kjønnsforhold. Temperaturen påvirker også utviklingshastigheten sterkt, og inkubasjonen varer vanligvis rundt 55–75 dager.

Etter klekking kan voksne krokodiller hjelpe til med å åpne reiret og bære ungene til vannet. De nyklekte holder seg gjerne i beskyttede oppvekstområder der foreldrene kan fortsette å forsvare dem en tid.

Sumpkrokodiller kan leve i reservoarer, kanaler, landsbydammer og til og med elver gjennom byer, og kommer derfor tett på mennesker, husdyr og fiskeaktivitet. Denne evnen til å leve i menneskepåvirkede miljøer er én grunn til at enkelte indiske bestander har tatt seg opp igjen, men skaper samtidig alvorlige sikkerhetsutfordringer.

Angrep på mennesker er sterkt konsentrert i enkelte lokale konfliktområder. En gjennomgang publisert i 2017 dokumenterte 64 angrep i Gujarat fra 1960 til 2013, hvorav 33 var dødelige; 52 skjedde i sentrale Gujarat, og angrepene var vanligst fra april til september med en topp i mai. Risikoen øker der mennesker jevnlig går ut i krokodillehabitat for bading, vask, fiske eller vannhenting. Der mennesker og krokodiller bruker de samme vannene, kan tryggere tilgang til vann og tydelig lokal informasjon redusere eksponeringen.

Sumpkrokodille er fortsatt klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Den gjeldende klassifiseringen bygger på en eldre vurdering. En gjennomgang av bestandene publisert i 2025 anslo mer enn 20 000 voksne dyr globalt, blant annet omtrent 10 000–12 000 i India og rundt 7 500 på Sri Lanka. Bestandene ble vurdert som økende i India, Iran, Nepal og Sri Lanka og stabile i Pakistan. Arten er utdødd i Bhutan og Myanmar, mens den regnes som mulig utdødd i Bangladesh; det ble anslått færre enn ti voksne der, og disse kan omfatte streifdyr fra India.

En studie publisert i 2024 brukte 17 år med overvåkingsdata fra National Chambal Sanctuary i India og fant vedvarende bestandsvekst fra 2003 til 2019, anslått til omkring 10,6 % per år. Dette er et tydelig eksempel på sterk lokal gjenoppbygging, selv om bestandssituasjonen og truslene varierer mye gjennom utbredelsesområdet.

De viktigste truslene gjennom utbredelsesområdet er habitatforringelse og konflikt mellom mennesker og krokodiller. Omdanning av våtmark, regulering av elver, vannuttak, forurensning og tap av reir- og solplasser fragmenterer bestandene og reduserer habitatkvaliteten.

Fiskegarn kan drukne krokodiller, mens bevisst avliving kan følge etter angrep på mennesker eller husdyr. Krypskyting og bruk av krokodillekjøtt eller kroppsdeler forekommer fortsatt lokalt, selv om den store kommersielle handelen med skinn først og fremst var en historisk trussel. Veier og utbygging rundt våtmarker gir ytterligere risiko. Hvilke trusler som betyr mest, varierer sterkt mellom områder.

Indias krokodilleprogrammer, som startet på 1970-tallet, kombinerte lovvern, avl i fangenskap, utsetting og verneområder, og bidro til å gjenoppbygge sumpkrokodillebestander i flere tidligere kjerneområder. I dag handler bevaringsarbeidet i større grad om å opprettholde levedyktige ville bestander samtidig som farlige møter reduseres der mennesker og krokodiller deler de samme vannene.

IUCN-SSC Crocodile Specialist Group publiserte en oppdatert handlingsplan for arten i 2025. Den peker særlig på fragmenterte bestander, tap av reir- og solplasser, dødelighet i fiskeredskap og konflikt med mennesker som fortsatt sentrale problemer, sammen med behovet for forbindelser mellom egnede leveområder.