Øglehauk

Øglehauk (Kaupifalco monogrammicus) er en liten og kompakt afrikansk rovfugl som er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 35–37 cm lange, har et vingespenn på rundt 63–79 cm og veier omtrent 220–410 g. Hunnene er i gjennomsnitt større enn hannene.

Hodet, oversiden og øvre bryst er grå, mens buken er hvit med fine mørke tverrbånd. Det mest karakteristiske kjennetegnet er den smale, loddrette svarte stripen midt på den hvite strupen. Den mørke halen har vanligvis ett bredt hvitt bånd og en lys spiss. To underarter anerkjennes: K. m. monogrammicus fra Vest-Afrika østover til Etiopia og Kenya, og K. m. meridionalis fra sørlige Kenya sørover til Angola, Namibia og Sør-Afrika.

Nyere fylogenetiske studier plasserer øglehauken i Accipitrinae, som søsterlinje til en stor gruppe som blant annet omfatter mange hauker som tradisjonelt har vært plassert i slekten Accipiter, samt kjerrhauker. I felt kan den forveksles med gabarhauk (Micronisus gabar), men denne er slankere og har flere smale lyse bånd på halen i stedet for ett bredt hvitt bånd. Den loddrette svarte strupestripen er et særlig nyttig kjennetegn hos øglehauken.

Øglehauk foretrekker åpen skog og skogkanter, blant annet miombo, savanneskog og busklandskap. Arten bruker også kulturlandskap, hager og andre moderat menneskepåvirkede områder der trær gir åpne jakt- og reirplasser.

Kombinasjonen av spredte trær og forholdsvis åpen mark er særlig gunstig. Greiner, døde stammer og stolper fungerer som utkikksposter, samtidig som byttedyr er tilgjengelige på bakken og i lav vegetasjon.

Øgler og andre små reptiler er viktige byttedyr, men kostholdet er betydelig bredere. Øglehauken tar også frosker, gnagere, store gresshopper, edderkopper og andre virvelløse dyr, mens fugler ser ut til å være mer sporadiske byttedyr.

Øglehauken jakter hovedsakelig fra utkikkspost. Den kan sitte lenge på en åpen grein, tørr stamme eller stolpe før den slipper seg raskt ned på et bytte på bakken eller i lav vegetasjon. Korte forflytninger mellom utkikksposter gjør at fuglen kan undersøke nye områder uten å gi slipp på denne energieffektive jaktmåten.

Jaktformen fungerer best der spredte sitteposter gir utsyn over forholdsvis åpen mark og byttedyrene er lette å nå. Jaktaktiviteten varierer også gjennom dagen og med lokale forhold, etter hvor lett øgler, insekter og andre byttedyr er å oppdage og fange.

Øglehauken opptrer vanligvis alene eller i par og er i hovedsak standfugl. Par kan holde de samme territoriene over lengre tid, mens begrensede lokale forflytninger kan forekomme når nedbør, byttetilgang og habitatforhold endrer seg.

Arten er ofte stille, men har en klar og gjentatt plystrelyd som blir særlig tydelig rundt hekkesesongen. De territorielle ropene er derfor lettest å legge merke til i denne perioden, selv om parene også kan være knyttet til det samme området utenom selve hekkingen.

Tidspunktet for hekkingen varierer geografisk. I det sørlige Afrika er egglegging registrert fra mai til januar, med en tydelig topp rundt september og oktober. Kurtisen omfatter luftoppvisninger, mens begge kjønn deltar i byggingen av det kompakte pinnereiret, som vanligvis plasseres høyt i et stort tre og fores med mykere materiale som grønne blader eller lav.

Kullet består av 1–3 egg, oftest to. Hunnen står for rugingen i omtrent 32–34 dager, mens hannen bringer mat. Etter klekking bidrar begge foreldrene med mating og forsvar av ungene. Ungene forlater reiret ved omtrent 40 dagers alder, men er avhengige av foreldrene betydelig lenger og blir først fullt selvstendige etter rundt tre måneder.

Øglehauk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara, er fortsatt vidt utbredt i egnede savanne- og skoghabitater, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Skogrydding kan lokalt redusere bestanden der store reirtrær og høye utkikksposter forsvinner, men ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde i dag.