Egretthegre

Egretthegre (Ardea alba) er en stor, langhalset hvit hegre med nesten verdensomspennende utbredelse. Voksne fugler er 94–104 cm lange, veier rundt 1 kg og har et vingespenn på omtrent 131–145 cm. Utenfor hekkedrakt er de helt hvite med langt guloransje nebb og mørke bein. I flukt trekkes halsen inn i den karakteristiske S-formen til hegrene, mens beina stikker langt bak halen.

Størrelsen er det viktigste kjennetegnet mot mindre hvite hegrer. Mellomstore hvite hegrer er tydelig mer kompakte med kortere hals og nebb, mens silkehegre og snøhegre er langt mindre og vanligvis har kontrasterende gule føtter. Munnspalten hos egretthegre strekker seg dessuten tydelig bak øyet.

I Norge ble arten først sikkert observert i 1970. I dag sees egretthegre regelmessig og stadig oftere, men den er fortsatt ikke påvist hekkende her.

Flere geografiske underarter anerkjennes, og hekkedrakten varierer tydelig mellom dem. Alle utvikler lange prydfjær på ryggen og sterkere farger i den nakne ansiktshuden, men nebb- og beinfarge varierer mellom regionene.

Amerikanske hekkefugler beholder vanligvis et oransjegult nebb, mens afrikanske, eurasiske og asiatiske-australske fugler kan få mørkt eller svart nebb sammen med sterkt grønn eller blågrønn hud mellom nebb og øye. Disse geografiske forskjellene forklarer hvorfor bilder fra ulike verdensdeler kan få samme art til å se overraskende forskjellig ut.

Egretthegre bruker både ferskvann, brakkvann og marine våtmarker, blant annet myrer, sumper, innsjøer, elver, dammer, elvemunninger, laguner, tidevannsflater, kanaler og oversvømte jorder.

Arten kan også søke ut på tørrere gressland og jordbruksområder når terrestriske byttedyr er tilgjengelige. Grunne våtmarker med mye tilgjengelig bytte er likevel særlig viktige fordi de lange beina gjør det mulig å jakte effektivt over store områder.

Småfisk utgjør hoveddelen av kostholdet i mange våtmarker, men arten tar også frosker, krepsdyr, insekter, reptiler, små pattedyr og av og til fugler. Sammensetningen varierer mye med habitat, og egretthegre skifter lett mellom vannlevende og terrestriske byttedyr når den lokale tilgangen endrer seg.

Egretthegren jakter vanligvis kontrollert og tålmodig: fuglen vasser sakte eller står helt stille før den skyter hodet og det spydformede nebbet fram mot byttet. Den kan også gå mer aktivt etter bytte og, sjeldnere, svømme eller stå stille i lufta over vann for å nå fisk utenfor vanlig vadedybde.

Bevegelsesmønsteret varierer sterkt gjennom det globale utbredelsesområdet. Mange bestander i varme strøk er standfugler eller gjør lokale sesongbevegelser, mens fugler som hekker i kaldere deler av Europa, Asia og Nord-Amerika trekker eller sprer seg sørover etter hekkingen.

Vannstand, frost og mattilgang kan også drive kortere forflytninger mellom våtmarker, slik at regulært trekk og lokal spredning glir over i hverandre gjennom utbredelsesområdet.

Egretthegrer hekker i kolonier, ofte sammen med andre hegrer, ibiser, skjestorker og andre vannfugler. Hannene etablerer spillplasser og begynner å bygge en plattform av pinner før pardannelsen; etter at paret er dannet kan begge bidra til å fullføre reiret. Reirene ligger vanligvis i trær eller busker over eller nær vann, men arten kan også hekke på bakken eller på kunstige plattformer.

Kullet består av ett til seks egg, og begge foreldrene ruger i omtrent 23–27 dager. Ungene klekker til ulik tid, og konkurransen mellom søsken kan bli hard. Større unger kan dominere matingen og angripe eller til og med drepe yngre søsken når mattilgangen er dårlig. Ungene begynner å klatre ut av reiret og ut på nærliggende greiner etter omtrent tre til fire uker, men blir først ordentlig flygedyktige etter rundt seks til sju uker og er avhengige av foreldrene enda lenger.

Den eldste kjente ringmerkede egretthegren ble 22 år og 10 måneder gammel, noe som viser at arten kan leve i mer enn to tiår i naturen.

Egretthegren fikk en uvanlig viktig rolle i fuglevernets historie. De lange prydfjærene i hekkedrakten, såkalte aigretter, ble svært populære som pynt på damehatter mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Fordi fjærene utvikles i hekketiden, ble voksne fugler ofte skutt direkte i hekkekoloniene, mens egg og unger ble etterlatt.

Motstanden mot denne jakten bidro til noen av de tidligste organiserte kampanjene for fuglevern i USA. Beskyttelse av hekkekolonier og begrensninger på fjærhandelen gjorde at bestandene kunne ta seg opp igjen, og Migratory Bird Treaty Act fra 1918 ga trekkfugler føderalt vern. Koblingen ble så sterk at National Audubon Society i 1953 valgte en flygende egretthegre som symbol.

Egretthegre er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt og tallrik.

Drenering av våtmark, forstyrrelse ved hekkekolonier og forurenset avrenning kan redusere lokale bestander. Arten er svært bevegelig og bruker mange typer våtmark, men er fortsatt avhengig av egnede grunne våtmarker til næringssøk og sikre koloniplasser til hekking.