Orientsnokørn

Orientsnokørn (Spilornis cheela) er en kraftig skogsrovfugl med vid utbredelse i Sør- og Sørøst-Asia. Størrelsen varierer betydelig mellom bestandene: voksne fugler er omtrent 55–76 cm lange, har et vingespenn på rundt 109–169 cm og veier fra cirka 0,4 til 1,8 kg. De brede, avrundede vingene og den forholdsvis korte halen er godt tilpasset både sveveflukt over skogen og manøvrering mellom trær.

Voksne fugler er mørkebrune med svartaktig, hvitspisset fjærkam, tydelig gul bar hud rundt øynene og nebbet, gule bein, lyse flekker på undersiden og et bredt lyst bånd over halen. Et tilsvarende lyst bånd går over svingfjærene og er særlig synlig når fuglen sirkler over skogen. Det høye, stigende fløyteropet avslører ofte arten før den blir sett.

Orientsnokørna er uvanlig geografisk variabel. AviList v2025 behandler Spilornis cheela som én bred art med 21 underarter, fra fastlandet i Sør- og Sørøst-Asia til en rekke øyer i Ryukyu-, Sunda- og Nikobarøyene. Flere av øyformene har i andre nyere taksonomier vært behandlet som egne arter. Den brede artsavgrensningen omfatter dermed svært stor geografisk variasjon i både kroppsstørrelse og fjærdrakt.

Snokørna på Great Nicobar, Spilornis klossi, behandles derimot som en egen art. S. cheela omfatter derfor stor regional variasjon uten å samle alle snokørnene i området i samme art.

Orientsnokørna er sterkt knyttet til skogkledde landskap, fra eviggrønn og fuktig skog til tørr løvskog, skogkanter, skogkledde åser og enkelte plantasjer. Den finnes fra lavlandet og opp mot omtrent 3 000 meter i Himalaya og sees ofte svevende over trekronene eller sittende på åpne greiner med god utsikt mot bakken.

En studie publisert i 2018 fra sentrale India knyttet artens reirplasser til vann, tørr løvskog og eviggrønn skog. I Kolli Hills i Sør-India fant en studie publisert i 2012 flest reir i forholdsvis lite forstyrret elveskog med store trær. Moden skog, store reirtrær og nærheten til vann er dermed viktige trekk ved mange hekkeområder.

Reptiler utgjør kjernen i kostholdet. Slanger er særlig viktige, men også øgler, ferskvannsskilpadder og andre reptiler tas, sammen med frosker, fugler og små pattedyr.

Studien fra Kolli Hills registrerte 173 fôringsobservasjoner og fant at reptiler utgjorde 74 % av byttedyrene, mens fugler sto for 18 %. En bredere studie publisert i 2018 av seks rovfuglarter i sentrale India bekreftet også den sterke reptiltilknytningen. Tilknytningen til slanger er dermed en reell økologisk spesialisering og ikke bare noe som gjenspeiles i artsnavnet.

Orientsnokørna sitter ofte lenge på delvis skjulte eller åpne utkikksposter i ytterkronene og langs skogkanter. Derfra speider den mot bakken og vegetasjonen rundt før den slipper seg raskt ned for å gripe bytte, blant annet slanger og øgler på eller nær bakken.

Den samme sittepostjakten kan brukes høyere i vegetasjonen når trelevende reptiler er tilgjengelige, og fuglen søker også etter bytte under sveveflukt over skogen. I Kolli Hills ble 1 237 sittepostobservasjoner registrert, og fuglene brukte særlig ytterkronene i trær langs skogkanter. Kombinasjonen av tålmodig utkikk og bredere søk i lufta passer godt for en predator som jakter på reptiler som ofte er skjulte og ujevnt fordelt.

Hekketiden varierer geografisk, men ligger gjerne i den tørre årstiden før monsunen i store deler av India. Parene utfører tydelige sveveoppvisninger ledsaget av gjentatte rop. Reiret er en plattform av kvister i et stort tre, og friske grønne blader kan legges i reiret.

Studien fra Kolli Hills, publisert i 2012, fulgte 32 aktive reir i perioden 2005–2010. Fuglene bygde ikke nye reir i løpet av studien, men fornyet eller endret gamle reir, særlig i desember, og begge kjønn deltok i arbeidet. Kullstørrelsen var gjennomgående ett egg, gjennomsnittlig rugetid var omtrent 41,5 dager og ungen ble i reiret i rundt 64,5 dager før den ble flygedyktig. Hunnen sto for mesteparten av rugingen og holdt ungen varm, mens hannen skaffet mye av maten.

Orientsnokørn er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og er fortsatt vidt utbredt i India, der State of India's Birds klassifiserer den som lav bevaringsprioritet.

Oppdateringen fra 2025 anslår utbredelsen i India til omtrent 1,22 millioner km², en langsiktig nedgang på rundt 21,3 % og en nyere årlig nedgang på omtrent 1,3 %. Arten er skogspesialist, og fortsatt tap og forringelse av moden skog og elveskog kan redusere lokale bestander.