Skogvåk

Skogvåk (Buteo trizonatus) er en middels stor våk som er endemisk for det sørlige Afrika og sterkt knyttet til skogkledde landskap. Voksne fugler er omtrent 45 cm lange og veier rundt 570–660 g, med hunner som vanligvis er større enn hanner. Oversiden er mørkebrun, mens undersiden er hvit med svært variabel brun striping og flekking. Stjerten er tverrbåndet, beina og vokshuden er gule, og voksne har vanligvis middels til mørkebrune øyne.

Artsbestemmelsen er vanskelig fordi trekkende musvåker (Buteo buteo), særlig underarten B. b. vulpinus, er tallrike i det sørlige Afrika om sommeren og overlapper mye i fjærdrakt. Skogvåk har gjerne kortere vinger som ikke når stjertspissen i hvile, mørkere øyne og ofte mer hvitt på undersiden, men ingen enkeltkarakter er helt sikker. Årstid, habitat, kroppsbygning og flere fjærdrakttrekk bør vurderes sammen; enkelte musvåker blir også værende gjennom vinteren, og mulig hybridisering er rapportert.

Skogvåk ble lenge behandlet som en sørlig underart av flekkvåk (Buteo oreophilus), men anerkjennes nå som den separate arten Buteo trizonatus. Arten er monotypisk og har ingen anerkjente underarter.

Oppsplittingen bygger på forskjeller i morfologi, fjærdrakt og utbredelse mellom de sørafrikanske skogfuglene og den østafrikanske flekkvåken.

Skogvåk lever i stedegen afromontan skog og skog langs bratte skråninger og bruker også skogkanter. Arten benytter dessuten plantasjer med innførte treslag, særlig furu og eukalyptus, og kan ha økt forekomsten i deler av Western Cape etter at plantasjer skapte flere høye hekketrær.

Plantasjer ser likevel ikke ut til å kunne erstatte naturlig skog fullt ut. Reir i plantasjer ligger gjerne nær stedegen skog, mens reir ikke er funnet i furubestander som ligger isolert fra naturlig skog. En mosaikk av høye trær, skogkant og bevart stedegen skog ser derfor ut til å være særlig viktig.

Byttedyr omfatter små pattedyr, fugler, slanger, øgler, kameleoner, frosker og et bredt spekter av store virvelløse dyr. Det brede byttespekteret passer godt med livet langs varierte skogkanter, og dietten ser ut til å skifte med den lokale tilgangen på byttedyr framfor å være dominert av én bestemt byttetype.

Skogvåk jakter hovedsakelig fra sitteplass. Fuglen speider fra en grein før den slipper seg ned på bytte på bakken eller i lav vegetasjon, slik at skogkanter og andre steder der trær gir utsyn over små åpne partier blir særlig nyttige jaktområder.

Arten er delvis trekkende. Skogvåk registreres gjennom hele året i Western Cape, noe som viser at i hvert fall en del av bestanden er stedbunden, mens observasjoner i nordøstlige Sør-Afrika hovedsakelig er konsentrert til juni–august utenfor den viktigste hekkesesongen i sør.

Ringfunn av unge fugler viser at individer kan bevege seg over lange avstander mellom Limpopo og Western Cape. Hvor stor andel av bestanden som trekker, hvilke aldersgrupper som oftest flytter på seg og nøyaktig hvordan de sørlige hekkeområdene henger sammen med de nordøstlige områdene utenfor hekkesesongen, er fortsatt dårlig kjent.

Skogvåk danner monogame territorielle par og hekker enkeltvis framfor i kolonier. Hekkingen er hovedsakelig konsentrert til det sørlige Kappområdet. Reiret er en kvistplattform høyt i et stedegent tre eller et plantasjetre og fôres med friske grønne blader; nabopar kan hekke én til flere kilometer fra hverandre.

Kullet består normalt av to egg. Egglegging skjer fra slutten av september og inn i begynnelsen av mars, mens klekkingen hovedsakelig skjer fra slutten av oktober og inn i desember. Ungene forlater vanligvis reiret fra midten av desember til slutten av januar etter rundt sju uker i reiret og kan være avhengige av foreldrene i opptil omtrent fire måneder etter utflyging.

Skogvåk er globalt klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. BirdLife South Africas regionale rødliste fra 2025 for Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini klassifiserer også arten som nær truet og anslår omtrent 670–6 700 kjønnsmodne individer i regionen.

Mellom atlasperiodene 2007–2015 og 2016–2023 ble artens okkuperte areal anslått å ha falt med 24,3 %. Den faktiske bestandsstørrelsen og bestandsutviklingen er fortsatt dårlig kjent.

Tap og forringelse av skog antas å være de viktigste årsakene til tilbakegangen. Tredekket innen artens utbredelsesområde har falt betydelig, og selv om skogvåk kan bruke furu- og eukalyptusplantasjer, er plantasjene midlertidige habitater fordi de til slutt hogges. Fuglene ser dessuten ut til å være delvis avhengige av stedegen skog i nærheten.

Andre dokumenterte dødsårsaker omfatter elektrokusjon, forfølgelse og kollisjoner med kjøretøy. Det er fortsatt uklart hvor stor betydning disse har for bestanden som helhet.

Det finnes foreløpig ikke noe eget bevaringsprogram rettet spesifikt mot skogvåk. Flere verneområder beskytter deler av hekkeområdet, blant annet Garden Route og Wilderness nasjonalparker og provinsreservater som Goukamma og Grootvadersbosch, men store deler av utbredelsen utenom hekkesesongen ligger utenfor verneområder. Arten står også på CITES vedlegg II.

Bevaring av stedegen skog rundt plantasjelandskap er særlig viktig. Viktige områder utenfor hekkesesongen er fortsatt dårlig kartlagt, og både bestandsstørrelsen og dødeligheten fra infrastruktur og forfølgelse er fortsatt dårlig kjent. Bedre kunnskap om sesongbevegelsene vil gjøre det lettere å beskytte både hekkeområdene i sør og vinterområdene i nordøst.