Orientvepsevåk

Orientvepsevåk (Pernis ptilorhynchus) er en middels stor rovfugl som er utbredt over store deler av Asia. Voksne fugler er omtrent 52–68 cm lange og veier rundt 780 g i gjennomsnitt, men størrelsen varierer geografisk og hunnene er gjennomgående større enn hannene. Fjærdrakten varierer ekstremt mye, fra nesten ensfarget mørkebrune fugler til svært lyse og kraftig tverrbåndede individer. Voksne hanner har ofte gråere hode enn hunnene, men fargen alene er ikke et sikkert kjønnskjennetegn på grunn av den store individuelle og geografiske variasjonen.

Hodet er forholdsvis lite og dueaktig til rovfugl å være, og mange individer har en kort fjærtopp. Lange vinger og en forholdsvis lang hale gir arten en karakteristisk form i seilflukt. Der den overlapper med vepsevåk (Pernis apivorus) kan artsbestemmelsen være krevende, fordi begge artene varierer mye i fjærdrakt og har lignende kroppsform.

Orientvepsevåken bruker skog, skogkanter og trekledde kulturlandskap i tropiske, subtropiske og tempererte deler av Asia. Hekkefugler trenger trær til reir, mens næringsområdene må ha rikelig med sosiale veps og bier eller andre egnede byttedyr.

Arten kan bruke delvis menneskepåvirkede landskap dersom det fortsatt finnes nok tredekke og insektrike områder. Standfugler finnes over store deler av Sør- og Sørøst-Asia, mens nordlige trekkbestander bruker et stort nettverk av skogkledde raste- og vinterområder lenger sør.

Larver og pupper av sosiale veps og bier utgjør den mest karakteristiske delen av kostholdet, sammen med vokskaker fra bolene. Arten lever likevel ikke bare av slike insekter, og tar også frosker, andre insekter og enkelte små virveldyr. Forholdet mellom disse byttedyrene varierer med årstid og behovene i hekketiden.

Orientvepsevåken er uvanlig spesialisert på å utnytte bolene til stikkende sosiale insekter. Fuglene kan følge aktiviteten til veps og bier for å finne kolonier, grave fram underjordiske bol med føttene eller åpne bol over bakken og deretter plukke ut larver, pupper og vokskaker. Denne næringsstrategien skiller seg tydelig fra den mer vanlige jaktformen hos mange andre mellomstore rovfugler.

Hodet og føttene har flere tilpasninger knyttet til denne atferden. Sammenlignet med mange andre rovfugler har orientvepsevåken et forholdsvis langt og slankt nebb med redusert krok, lang vokshud, smale spalteformede nesebor og lange tær som er nyttige ved graving. De små ansiktsfjærene sitter tett og er skjellaktige; mikroskopiske studier har vist en panserlignende struktur som kan redusere risikoen for at stikk når huden. Et uvanlig trådaktig materiale er også påvist på disse fjærene og kan ha en kjemisk beskyttende funksjon, men dette er fortsatt en hypotese. Immunitet mot bie- eller vepsegift er ikke dokumentert.

Trekkatferden varierer kraftig mellom bestandene. Fugler i store deler av India, Sørøst-Asia og de tropiske delene av utbredelsesområdet er standfugler eller foretar bare lokale forflytninger, mens nordlige bestander som hekker i Japan, Russlands fjerne østen og nærliggende deler av Øst-Asia trekker sørover til Sørøst-Asia og den indonesiske øyverdenen.

Satellittsporing har avdekket et særlig uvanlig trekksystem hos japanske fugler. Om høsten kan de krysse rundt 650–680 km av Øst-Kinahavet direkte, hjulpet av gunstige medvinder og atmosfæriske forhold som tillater lange perioder med seil- og glideflukt over vann. Om våren unngår de sporede fuglene denne direkte kryssingen og tar en langt lengre omvei gjennom Kina og Koreahalvøya. Individene viser også sterk stedstrohet til bestemte vårtrekkruter og rasteområder.

Hekketidspunktet varierer mye gjennom artens store utbredelsesområde. Paret bygger et kvistreir i et tre og bruker ofte friske, grønne plantedeler i reiret. To egg er vanlig, og rugingen varer omtrent en måned. Begge foreldrene deltar i ungeomsorgen.

Maten som bringes til reiret endrer seg gjennom hekkesyklusen og med lokal byttetilgang. Detaljert kameraovervåking i Japan viste få matleveranser før klekking, fulgt av hyppige leveranser av både veps og frosker når ungene var kommet. Hann og hunn skilte seg også noe i hvilke typer veps de brakte til reiret, noe som tyder på at paret kan dele bytteressursene mellom seg mens ungene mates.

Orientvepsevåk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort asiatisk utbredelsesområde og er fortsatt vidt utbredt blant både tropiske standfugler og trekkende nordlige bestander.

Indiske overvåkingsdata publisert i 2025 viser en nasjonal langtidsendring på rundt +9 % og en nyere årlig endring på rundt −0,7 %, begge forenlige med en stabil utvikling. Arten har fortsatt lav bevaringsprioritet i India og er hovedsakelig knyttet til skog og plantasjer.