Bankivahane

Bankivahane eller bankivahøns (Gallus gallus) er den ville arten som tamhøns hovedsakelig stammer fra. Den finnes naturlig fra det indiske subkontinentet og Himalayas fotområder østover gjennom Sør-Kina og store deler av Sørøst-Asia. Ville hanner er svært fargerike, med rød kam og hakelapper, gyllenoransje halsfjær, mørkt iriserende kroppspreg og lange buede svartgrønne halefjær. Hunnene er betydelig mindre og kamuflasjefarget i brunt.

Ville hanner er omtrent 65–78 cm lange inkludert halen og veier vanligvis rundt 0,67–1,45 kg; hunnene er kortere og lettere. I Sentral- og Sør-India er brokadehane (Gallus sonneratii) en viktig sammenligningsart. Hannene hos den arten har en gråere kropp og karakteristiske flate, flekkete halsfjær i stedet for bankivahanens rike røde og gylne halsfjær.

Bankivahøns bruker en rekke skogsmiljøer, fra eldre skog og bambus til sekundærskog, kratt og skogkanter. Arten er særlig godt tilpasset landskap der tett skjul og trær til overnatting ligger nær åpne eller forstyrrede områder som brukes til næringssøk.

I India er arten tydelig knyttet til skog fremfor å være en generell habitatgeneralist. Fuglene kan gå ut i dyrket mark nær skog, men ville bestander er fortsatt avhengige av skoglandskap med godt skjul og trygge trær til nattkvist.

Bankivahøns er altetere. Frø, nedfallsfrukt, skudd, blader og annet plantemateriale spises sammen med insekter og andre små virvelløse dyr. Forholdet mellom mattypene endrer seg med sesongen etter hvert som fruktsetting, frøtilgang og insektmengde varierer.

Det meste av næringssøket skjer på bakken. Fuglene sparker løvstrø og løs jord bakover med beina for å avdekke frø og smådyr før de plukkes opp med nebbet. Observasjonsstudier av halvville bankivahøns viser at slik hakking og skraping tar opp en stor del av den aktive dagen.

Bankivahøns er dagaktive og beveger seg gjennom dagen mellom tett skjul og mer åpne partier. Mellom periodene med næringssøk bruker fuglene tid på hvile, fjærstell og støvbading. Rundt skumringen flyr de opp i trær og slår seg til på høye nattkvister før de går ned på bakken igjen etter daggry.

Bankivahøns lever i fleksible sosiale grupper med tydelige dominansforhold. Fuglene kan opptre alene eller i blandede flokker, og hunner danner ofte spesielt tette bånd til hverandre. En treårig studie publisert i 1991 av en frittlevende bestand fant at forbindelsene mellom hunner var de tetteste sosiale båndene, mens flokkstrukturen løste seg opp når hønene ble mer isolerte under omsorgen for kyllingene.

Begge kjønn danner dominanshierarkier, og rang kan ha stor betydning for tilgang til partnere og reproduktiv suksess. Et forsøk publisert i 2000 med rene hunngrupper fant at tidligere sosial erfaring og aggressivitet var viktige for rangplasseringen, mens alder og målte kroppstrekk ikke var det. Dominans utvikles dermed gjennom sosial historie og gjentatte samspill, ikke bare ut fra alder eller kroppsstørrelse.

Paringsatferden formes sterkt av konkurranse mellom hanner og hunnens partnervalg. Hannene markerer seg gjennom galing, kroppsholdning, den fargerike kammen og fjærdrakten, og konkurransen kan utvikle seg til fysiske kamper der sporene på beina brukes. Sosial rang påvirker tilgangen til hunner. Kurtisen inkluderer også såkalt tidbitting, der hannen kaller mens han plukker opp og slipper en attraktiv matbit foran hunnen; hunner kan bruke slike signaler når de vurderer hanner.

Hunnen lager et grunt reir på bakken, skjult under vegetasjon, røtter eller løvstrø, og forer det med lokalt plantemateriale. Hekketiden varierer gjennom den store utbredelsen og følger ofte sesongmessige topper i mattilgang. Kull på flere egg er vanlig, og rugingen varer omtrent tre uker.

Hunnen står for rugingen og leder de reirflyktende kyllingene etter klekking. Ungene forlater reiret nesten umiddelbart og finner mye av maten selv, men holder seg nær høna for varme, beskyttelse og veiledning. Det tidlige næringssøket ligner allerede den skrapingen og hakkingen som kjennetegner voksne fugler.

Bankivahøns har hatt en enestående betydning i menneskets historie som den viktigste ville stamformen til tamhøna. En genomstudie publisert i 2020 analyserte 863 genomer fra tamhøns og ville jungelhøns og identifiserte underarten G. g. spadiceus, som i dag hovedsakelig finnes i sørvestlige Kina, Nord-Thailand og Myanmar, som den viktigste stamformen til tamhøns. Senere ble gener fra andre bankivabestander og andre arter i slekten Gallus blandet inn etter hvert som tamhøns spredte seg.

Tidspunktet for domestiseringen er mer komplisert enn eldre påstander om én svært tidlig hendelse. En omfattende arkeologisk gjennomgang publisert i 2022 undersøkte materiale fra omkring 600 lokaliteter i 89 land og plasserte de tidligste entydige tamhønsfunnene ved Ban Non Wat i sentrale Thailand til omtrent 1650–1250 f.Kr. Forskerne foreslo at framveksten av ris- og hirsejordbruk trakk bankivahøns inn mot menneskelige miljøer gjennom konsentrert tilgang på korn og tilhørende virvelløse dyr, før tamhøns senere spredte seg videre gjennom Asia og etter hvert store deler av verden.

Bankivahøns er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og har fortsatt en stor utbredelse i India. Den nyere årlige utviklingen i India regnes som stabil, mens datagrunnlaget er for usikkert til å fastslå langtidstrenden sikkert.

Genetisk introgresjon fra tamhøns er samtidig en bevaringsutfordring for ville bestander. En genomstudie publisert i 2023 sammenlignet helgenomer fra 51 tamhøns med 63 bankivahøns fra hele det naturlige utbredelsesområdet, inkludert museumseksemplarer samlet inn rundt hundre år tidligere. Mengden tamhønsopphav varierte sterkt både innen og mellom moderne bestander og ble anslått til omtrent 20–50 % i de undersøkte moderne bankivahønsene. Arten kan dermed fortsatt være vidt utbredt samtidig som det genetiske særpreget til enkelte ville bestander gradvis svekkes.