Krattfrankolin

Krattfrankolin (Ortygornis sephaena) er en vidt utbredt afrikansk hønsefugl. Den måler omtrent 30–35 cm, og registrerte vekter ligger grovt mellom 220 og 420 g, med variasjon mellom kjønn, underarter og individets kondisjon.

Den finmønstrede brune fjærdrakten gir god kamuflasje mot bakken og vegetasjonen. Nyttige kjennetegn er en bred hvit øyebrynsstripe, en hvit strupe omgitt av mørke tegninger, en kort topp og vanen med å løfte halen. Hunner og ungfugler er vanligvis mattere, og hannene har normalt én eller flere sporer på beina.

Arten ble lenge plassert i Francolinus og senere i slekten Dendroperdix, som da bare omfattet denne ene arten. Studier av slektskap viste at den står nær gråfrankolin (Ortygornis pondicerianus) og sumpfrankolin (Ortygornis gularis), og moderne verdenslister plasserer nå alle tre i Ortygornis.

AviList v2025b behandler krattfrankolinen som én art med fem underarter. Enkelte av formene, særlig O. s. rovuma, har tidvis vært foreslått som egne arter, så eldre kilder kan bruke en noe annen artsinndeling.

Krattfrankolinen lever i skoglandskap, tresavanne, tornekratt og buskmark med tilstrekkelig dekke på bakken. Tett lav vegetasjon er viktig som skjul, mens trær og høyere busker også brukes til roping og overnatting.

Kosten varierer med årstiden. Insekter og andre virvelløse dyr er særlig viktige i varme og fuktige perioder, mens løker, knoller, røtter, skudd, frø, blader, frukt og bær utgjør en større andel i tørre perioder. Krattfrankolinen finner mesteparten av maten mens den går og skraper på bakken. Kyllingene er spesielt avhengige av proteinrike virvelløse dyr tidlig i veksten.

Akasieharpiks kan også være viktig vinterføde. En sørafrikansk vinterstudie av 37 krattfrankoliner fra fem lokaliteter fant at harpiks utgjorde en viktig del av kosten. Fuglene plukket den direkte fra barken mens de satt i trærne, så selv om mesteparten av maten tas på bakken, kan sesongmat også hentes oppe i vegetasjonen.

Krattfrankoliner lever ofte i familiegrupper på to til fem fugler. Langtidsstudier i Sør-Afrika viste at gruppene vanligvis var bygd rundt et hann–hunn-par, mens senere studier viste at hanner kan danne midlertidige grupper etter hekkingen før nye par dannes fram mot neste hekkesesong.

De kraftige, akselererende ropene er blant de karakteristiske lydene i afrikansk bushveld ved daggry og i skumringen. Territorielle hanner roper fra bakken, steiner eller andre litt opphøyde steder og svarer tydelig på nabofugler.

Ved skumring svarer territorielle nabohanner ofte på hverandre i regelmessige mønstre. Studier i Tembe Elephant Park i 2018–2019 viste at slike utvekslinger forekom både utenfor den viktigste hekketiden og rundt starten av den, uten å bli tydelig mer intense slik man kunne vente dersom hovedformålet var å tiltrekke hunner. Mønsteret tyder på at etablerte nabohanner også bruker hverandres rop til å oppdage ukjente inntrengere. Territorielle rivaler kan dermed samtidig gi hverandre nyttig informasjon om det som skjer rundt grensene mellom områdene deres.

Krattfrankolinen danner monogame hekkepar som kan holde sammen i opptil omtrent ti måneder. Hekkingen sammenfaller vanligvis med lokale regnperioder i stedet for å falle i nøyaktig samme måneder gjennom hele utbredelsesområdet; i Sør-Afrika ligger hovedhekkingen for eksempel i sommerens regntid. Hannene konkurrerer om hunnene og kan bruke sporene på beina i nærkamp.

Reiret er en grunn fordypning på bakken, foret med gress og blader og skjult under vegetasjon. Hunnen legger omtrent tre til sju egg og står alene for rugingen; inkubasjonstiden er rundt 19–26 dager. Hannen holder seg i området rundt reiret og varsler hunnen når fare nærmer seg.

Kyllingene er reirflyktere, altså godt utviklet og bevegelige allerede ved klekking, og kan forlate reiret så lite som omkring to timer senere. Begge foreldrene vokter og leder deretter familien mens ungene finner maten selv.

Krattfrankolinen har en stor utbredelse i det østlige og sørlige Afrika og er fortsatt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den er vanlig i mange egnede områder og er i hovedsak standfugl.

Lokale belastninger omfatter jakt, dårlig timet eller for hyppig brann og tap eller forenkling av skoglandskap og kratt. Dette kan redusere lokale bestander, men vurderes foreløpig ikke som alvorlig nok til å plassere arten i en truet kategori globalt.