Indiapåfugl

Indiapåfugl (Pavo cristatus) er en stor sørasiatisk hønsefugl og et av de tydeligste eksemplene på sterk kjønnsdimorfisme hos fugler. Voksne hanner har iriserende blått hode, hals og bryst, en vifteformet fjærkam og et enormt prydslepp med skimrende øyeflekker. Hunnene er mindre og langt mer beskjedne i fargene, med brun og grå fjærdrakt, grønnlig hals og den samme karakteristiske fjærkammen.

Det spektakulære prydsleppet er ikke den egentlige stjerten. Det består av sterkt forlengede øvre stjertdekkfjær, altså fjærene som ligger over den egentlige stjerten, og kan gjøre en hann mer enn 2 m lang totalt; de kortere og stivere egentlige stjertfjærene under bidrar til å støtte og løfte sleppet under kurtisen. Hannene har et vingespenn på omtrent 130–160 cm, mens hunnene ligger rundt 80–130 cm. Arten veier omtrent 2,7–6 kg. Den nært beslektede smaragdpåfuglen (Pavo muticus) skiller seg blant annet ved at begge kjønn er dominert av grønne og bronsefargede toner og har en smalere, mer spiss fjærkam.

Indiapåfuglen lever i tørr og fuktig løvskog, kratt, skogkanter, elveskog og annen vegetasjon langs elver, jordbruksland og landsbyer med tilstrekkelig tredekke. Arten trives særlig i mosaikklandskap der åpne områder for næringssøk ligger nær tett vegetasjon som skjul og store trær som nattplasser.

Arten tåler mennesker uvanlig godt i store deler av sitt naturlige område og kan være vanlig rundt gårder, templer og bosetninger der den beskyttes eller mates. Den er i hovedsak standfugl, men lokale bevegelser følger tilgang på vann, mat og sesongforhold.

Indiapåfuglen er en opportunistisk alteter som hovedsakelig søker næring på bakken. Frø, korn, skudd, frukt og annet plantemateriale kombineres med insekter, edderkopper og andre virvelløse dyr, og fuglene kan også ta små reptiler, amfibier og andre små virveldyr. Sammensetningen av kostholdet varierer tydelig med årstid og lokale ressurser.

I jordbrukslandskap kan denne fleksibiliteten være nyttig når påfuglene spiser insekter og andre potensielle skadegjørere, men fuglene kan også beite på korn og andre avlinger. Utenom hekketiden søker de ofte næring i løse grupper.

Til tross for den tunge kroppen kan indiapåfugler fly kraftfullt over korte avstander. De forsøker ofte først å løpe inn i tett vegetasjon ved fare, men kan ta av eksplosivt når det trengs. Om natten sitter de vanligvis høyt i trær. Gruppene forlater nattplassene rundt daggry for å søke mat og vender tilbake mot kvelden.

Arten er svært vokal. Høye og langt bærende rop høres særlig ofte rundt hekketiden og kan både signalisere hannenes tilstedeværelse og varsle andre dyr om forstyrrelser eller rovdyr. Utenom aktiv kurtise opptrer hunner og ungfugler ofte i små grupper, mens voksne hanner kan ha løsere tilknytning til hverandre.

Hekketiden varierer geografisk og følger i stor grad lokale nedbørsmønstre; i store deler av India øker aktiviteten før og under monsunen. Hannene viser seg fram fra små kurtiseområder, løfter prydsleppet til en bred vifte og orienterer det mot hunnene. En biomekanisk studie publisert i 2018 målte vingevibrasjoner rundt 5,4 Hz under kurtisen og rasling i prydsleppet rundt 25–28 Hz. Fjærkammen på hodet vibrerte særlig lett ved frekvenser som brukes i fremvisningen. En hørselsstudie publisert i 2020 viste samtidig at indiapåfugler reagerer på lyd helt ned mot 4 Hz, godt inn i infralydområdet. Kurtisen kombinerer dermed visuelle signaler med lyd og vibrasjoner over et svært bredt frekvensområde.

Det øyeflekkede prydsleppet er viktig i makevalget, men hunnens valg er mer komplisert enn at hannen med flest øyeflekker alltid foretrekkes. En studie publisert i 2013 viste at redusert paringssuksess særlig oppstod når mer enn 20 øyeflekker var fjernet og antallet dermed falt under den normale variasjonen hos voksne hanner. Blant ellers normale hanner hadde selve antallet øyeflekker liten sammenheng med paringssuksess, mens fargen og iriseringsmønsteret i øyeflekkene hadde langt sterkere sammenheng.

Etter paringen bygger hunnen alene et grunt reir på bakken, ruger eggene og tar seg av ungene. Kullet består vanligvis av 3–8 egg, og rugingen varer omtrent 28–30 dager. Kyllingene er reirflyktere, det vil si at de kan bevege seg rundt kort tid etter klekking, og forlater reiret raskt. De holder seg likevel sammen med hunnen mens de lærer å finne mat og unngå rovdyr.

Videoen nedenfor viser en hann som viser fram prydsleppet i hekketiden i Kanha nasjonalpark i India.

Få ville fugler har en tettere kulturell tilknytning til mennesker i Sør-Asia. Påfugler har i århundrer vært fremtredende i religiøse tradisjoner, kunst, arkitektur og dekorative motiver, og hannens prydslepp har blitt et av regionens mest gjenkjennelige natursymboler. Indiapåfuglen ble utpekt som Indias nasjonalfugl i 1963, noe som gjenspeiler både den vide utbredelsen og den sterke kulturelle posisjonen.

Den kulturelle statusen får også praktiske følger for fuglene. Rundt mange templer, landsbyer og andre bosetninger blir påfugler tolerert, beskyttet eller bevisst matet, og dette gjør at de enkelte steder lever uvanlig tett på mennesker. Slike tradisjoner har bidratt til å opprettholde tette lokale bestander selv i sterkt menneskepåvirkede landskap.

Indiapåfugler har blitt holdt som prydfugler i århundrer og fraktet langt utenfor det naturlige utbredelsesområdet. Rømte og utsatte fugler har etablert frittlevende bestander i flere land, særlig rundt gods, parker og bebygde områder der store trær og ekstra mat er tilgjengelig.

I det naturlige utbredelsesområdet er sameksistensen ikke alltid problemfri. Fuglene kan beite på jordbruksarealer og i hager og lokalt gjøre skade på korn og andre avlinger, mens store ansamlinger nær bosetninger kan skape ulemper. Forholdet spenner derfor fra aktiv beskyttelse og mating til lokale konflikter, avhengig av tetthet og hvor mye fuglene bruker dyrket mark.

Indiapåfuglen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt på det indiske subkontinentet og har klart seg særlig godt i mange menneskepåvirkede landskap.

State of India's Birds klassifiserer arten som lav bevaringsprioritet. Oppdateringen fra 2025 anslår en langsiktig nasjonal økning på omtrent 233 %, en nyere årlig økning på rundt 8,7 % og en utbredelse i India på omtrent 1,92 millioner km². De nasjonale trendene utelukker ikke lokale problemer som jakt, forgiftning, forstyrrelser eller tap av viktige natt- og hekkeplasser, men viser en svært tydelig samlet økning i India.