Rødsporehøne

Rødsporehøne (Galloperdix spadicea) er en mellomstor, bakkelevende hønsefugl som bare finnes naturlig på det indiske fastlandet. Voksne fugler er omtrent 36–40 cm lange og veier rundt 370 g. Hannene er dypt kastanje- til rødbrune med gråligere hode, mens hunnene er mattere og finere mønstret. Den nært beslektede perlesporehøna (Galloperdix lunulata) er langt mer mønstret og har tydelige lyse flekker.

De sterke beina har sporene som har gitt gruppen navn. Hannene har vanligvis to eller tre på hvert bein og av og til flere, mens hunnene også kan ha én eller to. De større sporene hos hannene brukes i nærkamp. Til tross for det kraftige utseendet er rødsporehøna en sky fugl som tilbringer mye av livet skjult nær skogbunnen og ofte høres før den blir sett.

Rødsporehøna er en skogspesialist og lever i flere typer skogkledde miljøer, blant annet tørr og fuktig løvskog, krattskog, bambus og skogkledde åser. Tett undervegetasjon er særlig viktig fordi den gir både skjul og gode områder for næringssøk nær bakken.

Arten kan også bruke skogkanter og enkelte menneskepåvirkede skoglandskap, men er fortsatt tett knyttet til vegetasjon som gir godt dekke. State of India's Birds 2025 anslår at artens utbredelsesområde i India dekker omtrent 334 000 km².

Kostholdet er hovedsakelig plantebasert og består av frø, nedfallsfrukt og annet plantemateriale som plukkes på skogbunnen. Insekter og andre små virvelløse dyr inngår også, særlig når de er lett tilgjengelige i løvstrø og løs jord.

Som mange andre bakkelevende hønsefugler skraper rødsporehøna gjennom blader og jord med føttene for å avdekke mat. Denne måten å søke næring på holder fuglene tett på vegetasjonen, der de raskt kan forsvinne inn i skjul dersom de blir forstyrret.

Rødsporehøner er sky og opptrer vanligvis i par eller små familiegrupper. De beveger seg for det meste gående og løpende gjennom undervegetasjonen og prøver vanligvis å slippe unna på bakken, og tar helst først til vingene når en trussel kommer svært nær.

Lydene er ofte den enkleste måten å oppdage arten på, særlig rundt daggry og skumring når fuglene kan være ekstra vokale. Kombinasjonen av tett habitat, stille bevegelser på bakken og at fuglene helst holder seg skjult gjør at arten kan være forholdsvis vanlig lokalt uten å være enkel å se.

Hekketiden varierer mellom ulike deler av India og ligger hovedsakelig i første halvdel av året og inn mot den tidlige monsunperioden. Reiret er en grunn grop på bakken, vanligvis godt skjult under bambus, kratt eller annen tett vegetasjon og foret med blader og gress.

Kullet består vanligvis av tre til fem egg. Hunnen ser ut til å stå for mesteparten eller hele rugingen, mens begge voksne deltar i omsorgen etter klekking. Kyllingene er reirflyktere: de klekkes godt utviklet, forlater reiret kort tid etterpå og begynner raskt å finne mat selv mens de følger de voksne. Rugetiden er ikke sikkert kjent for arten.

Rødsporehøne er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i store deler av sitt indiske utbredelsesområde. State of India's Birds 2025 plasserer arten i kategorien lav bevaringsprioritet og viser samtidig en sterk tilknytning til skog.

Den samme vurderingen fra 2025 peker mot en mulig langsiktig nedgang på rundt 23 %, men usikkerheten er så stor at det foreløpig ikke kan fastslås noen klar nasjonal trend; også den nyere årlige utviklingen er uklar. Tap og forringelse av skog kan likevel redusere lokale bestander selv om arten globalt fortsatt regnes som livskraftig.