Svartbukvaktel

Svartbukvaktel (Callipepla gambelii) er en kompakt, ørkentilpasset tannvaktel med naturlig utbredelse i det sørvestlige USA og nordvestlige Mexico. Begge kjønn har en karakteristisk, fremoverbøyd og kommaformet fjærtopp på hodet, men hannen er langt mer kontrastrikt tegnet, med svart ansikt og strupe, kastanjebrun krone og sider og en tydelig svart bukflekk. Hunnen er mer ensfarget gråbrun og mangler hannens svarte ansikts- og buktegninger. Voksne fugler er omtrent 25 cm lange og veier vanligvis 160–200 g.

Arten ligner sterkt på kaliforniavaktel (Callipepla californica). Svartbukvaktel er gjerne lysere og mangler den tydelige skjelltegningen nederst på buken. De to artene hybridiserer der utbredelsesområdene møtes i sørøstlige California. Introduserte bestander av svartbukvaktel finnes også lokalt på Hawaii.

Svartbukvaktel er nært knyttet til varme og tørre områder med tette partier av tornekratt og annen buskvegetasjon. Den forekommer i Sonora-, Mojave- og Chihuahuaørkenen, langs tørre elveleier, dalfører, kilder og ørkenfotland, og bruker også buskrike kantsoner rundt irrigert jordbruksmark.

Mesquite, ørkenhackberry, akasier, yucca og kaktuser kan gi både næring og skjul. Elveleier og andre steder med stabil vegetasjon er særlig verdifulle fordi de kombinerer dekning med mat og ofte også bedre tilgang på fuktighet.

Plantemateriale dominerer kostholdet, særlig frø og blader, mens frukt og insekter tas når de er tilgjengelige. De første dagene spiser ungene nesten bare animalsk føde før kostholdet gradvis blir mer plantebasert.

Sammensetningen av kostholdet endrer seg med nedbør og årstid etter hvert som grønne planter, frø, frukt og insekter blir tilgjengelige.

Voksne fugler søker hovedsakelig næring på bakken og skraper og plukker mellom løvstrø og åpne jordpartier etter frø, grønne plantedeler, frukt og små virvelløse dyr. Næringssøket foregår hovedsakelig i de kjøligere morgen- og ettermiddagstimene; i den varmeste delen av dagen trekker fuglene vanligvis inn i skyggen.

Å leve i varme ørkenområder gjør vannbalanse til en viktig del av svartbukvaktelens økologi. Tørre frø alene gir ikke nok vann i de varmeste delene av året, og fuglene må derfor enten drikke eller få ekstra væske gjennom grønne plantedeler, frukt og insekter.

En feltstudie i Sonoraørkenen fant at tidspunktet for næringssøk, aktivitetsmønster og vannbruk endret seg med varme- og fuktighetsforholdene. Vegetasjon rundt tørre elveleier, kilder og irrigert mark kan dermed gi både mat og væske selv når fuglene ikke oppsøker åpent vann hver dag.

Svartbukvaktel tilbringer det meste av tiden på bakken og forsøker vanligvis å løpe i tett dekning når den blir skremt. Ved behov tar den en kort og eksplosiv flygetur.

Når våren nærmer seg, blir hannene mer synlige og roper fra åpne utkikksposter. Rope- og hekkeaktiviteten reagerer sterkt på sesongforholdene.

Utenom hekkesesongen lever svartbukvaktel i flokker, ofte bygget opp rundt familiegrupper. Kull kan slå seg sammen, og voksne kan ta hånd om unger som ikke er deres egne. Ungfugler kan fortsette å hvile og søke næring sammen med foreldrene gjennom sin første vinter, samtidig som flere familiegrupper kan slå seg sammen til større flokker der mat og skjul er konsentrert.

Fuglene holder kontakt med hyppige rop og drar fordel av at mange individer kan følge med på fare samtidig. En fugl kan sitte høyere enn resten av flokken og holde utkikk mens de andre søker mat, og flokken løper ofte koordinert i dekning når den blir forstyrret. De større vinterflokkene brytes opp når par dannes om våren.

Hekkingen er nært knyttet til sesongregn og mattilgang. Forskning i Arizona har vist at reproduksjonen reagerer sterkt både på tidspunktet for nedbør og på sommertemperaturene. Svartbukvaktel regnes som sosialt monogam. Under kurtisen kan hannen utføre en mattilbudsvisning, ofte kalt tidbitting, der han plukker opp eller viser fram mat mens han roper for å tiltrekke hunnen.

Kullstørrelsen varierer mye. Vanligvis legges 5–15 egg, med rundt 10–12 som særlig typisk. Reir med mer enn 15 egg inneholder ofte egg fra mer enn én hunn. Rugingen varer i gjennomsnitt omkring 21–23 dager og utføres vanligvis av hunnen, men hannen kan overta dersom hunnen forsvinner.

Ungene forlater reiret nesten umiddelbart etter klekking og følger de voksne mens de finner mat selv. Begge foreldrene varmer og leder ungene, og hannen kan ta en betydelig del av ungeomsorgen. Ungene er ikke fullt selvstendige før de er omtrent 2,5–3 måneder gamle.

Under gode forhold kan enkelte hunner overlate det første kullet til hannen, danne par med en ny hann og legge et nytt kull. Den opprinnelige hannen fortsetter da å ta hånd om det første kullet mens hunnen begynner et nytt hekkeforsøk.

Svartbukvaktel er fortsatt vidt utbredt og tallrik i store deler av sitt naturlige utbredelsesområde og er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste.

Bestandsstørrelsen kan variere kraftig fra år til år fordi hekkesuksessen reagerer sterkt på nedbør og varme. eBird-modellen for 2012–2022 viste ingen tydelig samlet økning eller nedgang. Tett ørkenvegetasjon, vegetasjonsrike elveleier og andre stabile områder med mat og skjul er særlig viktige for lokale bestander.