Stær

Stær (Sturnus vulgaris) er en kompakt spurvefugl som hører naturlig hjemme over det meste av Europa og videre gjennom Vest- og Sentral-Asia, med bestander også i Nord-Afrika. Voksne fugler er omtrent 20–23 cm lange og veier rundt 85 g. På avstand kan fjærdrakten virke svart, men på nært hold skinner den tydelig i grønt og purpur. Fjærdrakten om høsten og vinteren har lyse fjærspisser som gir det karakteristiske flekkete utseendet; disse slites gradvis bort fram mot hekkesesongen. Det lange nebbet er mørkt om vinteren og blir gult hos voksne hekkefugler.

Stæren er dessuten en svært variert sanger og etterligner gjerne både andre fuglers lyder, mekaniske lyder og andre lyder fra omgivelsene. Den korte stjerten og de spisse vingene gir fuglen en kompakt og rask silhuett i flukt, særlig tydelig når mange individer samler seg i flokk.

I Norge hekker stæren vanlig over det meste av landet, unntatt i høyfjellet og rene skogsområder. Arten foretrekker åpne landskap med kort vegetasjon til næringssøk og egnede reirhulrom i nærheten. Beitemark, jordbruksland, plener, parker, tettsteder og byer kan derfor være svært gode leveområder.

Det er ikke nok at vegetasjonen bare er åpen. Kort, gjerne fuktig grasmark gir god tilgang til jordlevende smådyr og er særlig viktig i hekkesesongen. Endringer i beitebruk, drenering og andre driftsformer kan derfor redusere kvaliteten på leveområdet selv om landskapet fortsatt ser relativt åpent ut.

Stæren er alteter, men lever i stor grad av jordlevende virvelløse dyr som insektlarver, biller, meitemark, edderkopper og andre smådyr når disse er tilgjengelige, særlig mens ungene mates. Frukt, frø og korn blir viktigere til andre tider av året, og fuglene utnytter raskt matkilder som plutselig blir tilgjengelige i store mengder.

En karakteristisk næringssøksteknikk er å stikke det lukkede nebbet ned i jord, gras eller annen vegetasjon og deretter presse nebbhalvdelene fra hverandre. Slik åpner fuglen underlaget og får tilgang til skjulte byttedyr. Nebbet fungerer dermed både til å lete fram og plukke opp mat.

Utenom hekkesesongen er stæren svært sosial og kan samles i store flokker på felles overnattingsplasser. Før fuglene går til ro kan flokkene danne de raskt skiftende luftformasjonene som ofte kalles murmurasjoner. Hundrevis eller tusenvis av fugler kan endre retning nesten samtidig før de slår seg ned i sivområder, trær eller på bygninger.

Tredimensjonale studier av stærflokker viser at koordineringen hovedsakelig bygger på lokale interaksjoner snarere enn at hver fugl følger med på hele flokken. Den enkelte fuglen reagerer i gjennomsnitt på omtrent seks eller sju av sine nærmeste naboer, i stor grad uavhengig av den fysiske avstanden mellom dem. Senere modeller viste at nettopp omtrent seks–sju naboer gir en særlig god balanse mellom samhold i flokken og hvor mye hver fugl må reagere på andre.

Felles overnattingsplasser er ikke faste sosiale grupper. Fugler kommer og går etter hvert som vær og mattilgang endrer seg, og antallet som bruker en overnattingsplass kan variere kraftig gjennom sesongen.

De fleste norske hekkestærene trekker ut av landet om høsten og overvintrer hovedsakelig i Storbritannia og andre deler av Vest-Europa. De fleste har forlatt Norge innen oktober, mens de første trekkfuglene vender tilbake allerede i mars. Enkelte individer kan overvintre langs norskekysten.

Trekkmønsteret varierer ellers mye gjennom artens utbredelsesområde. Mange stær i Vest- og Sør-Europa er standfugler, mens nordlige og østlige bestander i større grad trekker sørover eller vestover.

Stæren er hulruger og bruker hull i trær og bygninger, fuglekasser og andre beskyttede hulrom. Hannen begynner ofte å fylle et valgt hulrom med gras og annet materiale før pardannelsen, mens hunnen gjør reiret ferdig. Konkurransen om gode hulrom kan være hard, både mellom stær og med andre hulrugende fugler. Stæren kan hekke enkeltvis eller i løse kolonier, og flere par kan hekke tett der det finnes mange egnede hulrom.

Et normalt kull består av 4–5 lyseblå egg. Begge kjønn deltar i rugingen, som vanligvis varer omtrent 12–15 dager, og begge mater ungene. Ungene forlater normalt reirhulen etter rundt 19–23 dager. Ett kull er vanlig mange steder, mens to kull forekommer oftere i enkelte bestander og under gode forhold.

Stær er innført langt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, blant annet i Nord-Amerika, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. I Nord-Amerika ble det gjort flere utsettingsforsøk på 1800-tallet, og de kjente utsettingene i New York i 1890–91 var blant hendelsene som bidro til bestanden som senere spredte seg over store deler av kontinentet.

Arten kan konkurrere aggressivt om reirhulrom og skape konflikter i landbruk og bymiljø, men effektene på stedegne fugler er mer nyanserte enn ryktet ofte tilsier. En analyse av 27 nordamerikanske hulrugere fant endringer som kunne knyttes til stær hos ti arter, men bare fem viste noen negativ effekt, og for de fleste av dem pekte ikke all dokumentasjon samme vei. Lokal konkurranse kan altså være reell uten at stæren nødvendigvis presser ned bestandene av stedegne hulrugere generelt.

Stæren er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen svakere, og arten er vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske bestanden har gått tydelig tilbake over tid.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 200 000 og 400 000 individer. Fra 1996 til 2019 gikk bestanden i gjennomsnitt tilbake med rundt 2 % per år. Over en periode på 18 år tilsvarte dette en mest sannsynlig nedgang på omtrent 29 %, stor nok til at arten ble vurdert som nær truet etter kriterium A2.

Nedgangen er også tydelig på europeisk nivå. Den pan-europeiske overvåkingen som ble oppdatert i 2025, med data til og med 2024, viser en langsiktig nedgang på 65 % fra 1980 til 2024. I den siste tiårsperioden, 2015–2024, var nedgangen derimot bare 4 %. Den europeiske tilbakegangen har dermed vært langt svakere det siste tiåret enn over hele perioden, selv om utviklingen fortsatt varierer mellom land.

Bestandsnedgangen i Norge henger særlig sammen med endringer i kulturlandskapet som følger av endrede driftsformer i landbruket. Stæren er avhengig av kort, gjerne fuktig grasmark der den kan finne jordlevende smådyr. Gjengroing, redusert beite, skogreising og drenering kan derfor gjøre tidligere gode næringsområder mindre egnet.

Drenering, endringer i hvilke gras- og engplanter som sås, og opphørt eller redusert beite kan også redusere mattilgangen der grasmark fortsatt finnes. Studier fra Sverige har tilsvarende vist at bestandsnedgangen var svakere eller manglet i områder der aktiv jordbruksdrift og beiting fortsatte, mens små jordbruksområder omgitt av skog gikk sterkere tilbake.

For stæren er det viktig å beholde kulturlandskap med kort, variert og gjerne fuktig grasvegetasjon. Aktivt beite holder vegetasjonen lav og gjør jordlevende virvelløse dyr lettere tilgjengelige. Å unngå unødvendig drenering, gjengroing og tilplanting av gode beite- og grasområder kan derfor bevare viktige næringsområder.

Reirhulrom må også finnes i nærheten. Gamle trær, bygninger med egnede hulrom og fuglekasser kan gi hekkeplasser der naturlige hulrom er få. Slike tiltak hjelper imidlertid bare dersom fuglene samtidig har tilgang til gode næringsområder; mangel på mat i kulturlandskapet kan ikke løses med flere kasser alene.