Hærfugl

Hærfugl (Upupa epops) er en av de mest særpregede fuglene i Europa og Asia, med et langt, slankt og svakt nedoverbuet nebb, en stor vifteformet fjærkam og kraftige svarte og hvite bånd på vingene og halen. Kroppen er varmt kanel- til rustoransje. Voksne fugler er omtrent 25–32 cm lange, har et vingespenn på rundt 44–48 cm og veier vanligvis cirka 55–87 g.

Når fjærkammen reises, ender hver fjær i en svart spiss som skilles fra den kanelbrune basisen av et tydelig lyst bånd. Den afrikanske formen som tradisjonelt behandles som kanelhærfugl (Upupa africana) er som regel mørkere og mangler dette tydelige lyse båndet på fjærkammen.

Moderne globale artslister bruker ikke helt samme artsavgrensning for hærfuglene. AviList 2025 behandler den afrikanske formen som Upupa epops africana innen en bredt avgrenset Upupa epops, som der har det engelske navnet Common Hoopoe. Den tradisjonelle splitten i to arter beholdes her, med den afrikanske formen presentert separat som Upupa africana.

Den afrikanske formen er geografisk og utseendemessig tydelig, men dagens globale autoriteter anerkjenner den ikke entydig som en egen art fra U. epops.

Hærfuglen foretrekker åpne landskap som kombinerer kort vegetasjon eller bar mark til næringssøk med hulrom som kan brukes til hekking. Typiske leveområder er åpen skog, savannelignende områder, gressmark, frukthager, vingårder, beitemark, parker og tradisjonelle jordbrukslandskap.

Myk eller løs jord er spesielt viktig fordi mye av maten finnes ved å stikke nebbet ned under overflaten. Landskap med gamle trær, steinmurer eller bygninger kan være gode leveområder selv med betydelig menneskelig påvirkning, så lenge både matområder og reirhull finnes.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr, særlig biller, larver, pupper, sirisser og sommerfugllarver. Små reptiler og amfibier tas av og til, og mindre mengder plantemateriale kan også forekomme.

En studie publisert i 2022 undersøkte mageinnhold hos 20 hærfugler, ti av hvert kjønn, fra Okara-distriktet i Punjab i Pakistan. Biller og gresshoppenymfer dominerte, mens larver av sommerfugler og jordkrepser samt frø av Salvadora persica også ble registrert. Matsammensetningen skilte seg ikke signifikant mellom hanner og hunner.

Mesteparten av næringssøkingen foregår mens fuglen går over bar mark eller kort vegetasjon. Det lange, svakt nedoverbøyde nebbet stikkes ned i jord, løvstrø og dyremøkk for å finne skjulte byttedyr. Mat som gripes nær den smale nebbspissen kastes ofte bakover inn i munnen før den svelges, mens større byttedyr kan slås eller bearbeides mot bakken.

I deler av Sør-Europa viser hærfuglen en særlig interessant spesialisering på nedgravde pupper av furuprosesjonsspinner (Thaumetopoea pityocampa). En studie i en svartfuruskog i Nord-Italia publisert i 2000 beregnet at hærfugler tok 74,1 % av puppene på de undersøkte forpuppingsstedene i 1993 og 68,3 % i 1994, med høyest predasjon i de øverste jordlagene. En studie fra 2008 i furuskog i Sørvest-Frankrike fant tilsvarende sterk seleksjon for kort gress langs sandspor som næringsområde, og næringssøkingen var mer intens der forekomsten av furuprosesjonsspinner var høyere.

Hærfugler sees vanligvis alene eller i par, og familiegrupper kan holde sammen en stund etter hekkingen. Flukten er tydelig bølgende, og de brede, avrundede vingene gir et karakteristisk sommerfugllignende inntrykk. Når fuglen er oppmerksom, opphisset eller forstyrret, kan den normalt sammenfoldede fjærkammen raskt reises som en stor vifte og legges ned igjen like fort.

Den myke og gjentatte «oop-oop-oop»-lyden bærer langt i åpne landskap og har gitt opphav til det engelske navnet «hoopoe». Hannene bruker de gjentatte ropene til å markere territorier og kan jage rivaler bort fra både næringsområder og reirplasser.

Trekkmønsteret varierer mye gjennom utbredelsesområdet. Nordlige bestander i Europa og Asia er trekkfugler og flytter sørover etter hekkingen, mens mange fugler i varmere områder er standfugler eller foretar kortere sesongbevegelser. Trekkfugler fra Europa og Nord-Asia overvintrer hovedsakelig i Afrika, Midtøsten og Sør-Asia før de vender nordover igjen om våren.

En studie publisert i 2018 fulgte fem hærfugler som hekket i Sveits med små multisensorloggere og viste at trekket hovedsakelig foregikk om natten: median andel nattlig trekkflyging var 88 %. Alle flyginger som varte mer enn fire timer startet om kvelden, og 90 % av disse avgangene skjedde fra én time før til to timer etter solnedgang. En fugl som ellers hovedsakelig er dagaktiv blir dermed først og fremst nattaktiv under lange trekkflyginger.

I Norge hekker hærfuglen ikke fast, men streiffugler observeres flere ganger hvert år og kan dukke opp over store deler av landet helt nord til Finnmark.

Hekketiden varierer geografisk. I europeiske bestander starter hekkingen vanligvis i april, og de siste ungene forlater som regel reiret innen august. Hærfuglen hekker i hulrom i trær, klipper, murer, bygninger og andre strukturer, vanligvis med svært lite reirmateriale. Et typisk kull inneholder omtrent sju eller åtte egg, men fire til tolv er registrert. Hunnen står for rugingen, som vanligvis varer omtrent 15–16 dager, mens hannen bringer mat. Begge foreldrene mater ungene etter klekking, og ungene blir normalt i reiret i omtrent 26–29 dager.

Reiret er kjent for en kraftig lukt, men dette handler om mer enn dårlig hygiene. Rugende hunner produserer et mørkt sekret fra gumpkjertelen som inneholder symbiotiske bakterier som lager antimikrobielle stoffer. Hunnen smører sekretet på eggene, og eggeskallet har mikroskopiske hulrom som holder på det. Et forsøk publisert i 2014 viste at når hunnene ble hindret i å bruke sekretet, forble hulrommene i eggeskallet stort sett tomme og flere bakterier trengte gjennom skallet; mengden symbiotiske bakterier hang også positivt sammen med klekkesuksessen. En studie publisert i 2024 av U. e. longirostris på Hainan i Kina fant tilsvarende at enterokokker isolert fra hekkende hunner og unger hadde sterkere antimikrobiell aktivitet enn bakterier fra fugler utenom hekkingen.

Et annet bemerkelsesverdig trekk ved reproduksjonen ble tallfestet i en studie publisert i 2022 i Spania og Østerrike. Fordi eggene klekkes til ulike tider, kan den sistklekte ungen være mye mindre enn søsknene. Hunnen brukte noen ganger en svært liten sistklekt unge som mat til eldre unger, og søskenkannibalisme ble registrert i 51,7 % av de undersøkte tilfellene i Spania, men bare 5,9 % i Østerrike. Atferden ser derfor ut til å være en fleksibel form for kullreduksjon under bestemte forhold, ikke noe som forekommer i alle hærfuglreir.

Hærfuglen har en uvanlig fremtredende plass i kulturhistorien i Midtøsten. I Koranen opptrer hærfuglen, hudhud, som speider og budbringer for kong Salomo og bringer ham nyheten om riket Saba og dronningen som hersker der. Fortellingen ble senere et viktig motiv i persisk og arabisk litteratur og tradisjon.

Arten har også moderne symbolsk betydning. I 2008 ble hærfuglen valgt gjennom en offentlig avstemning som Israels nasjonalfugl, der den er en velkjent standfugl. Arten har dermed en lang historie som religiøst, litterært og nasjonalt symbol.

Det brede artsbegrepet Upupa epops som brukes av IUCNs rødliste er klassifisert som livskraftig. Arten har et svært stort utbredelsesområde og regnes ikke som globalt truet.

Siden IUCNs behandling inkluderer den afrikanske formen som presenteres separat her, er den globale statusen ikke en selvstendig vurdering av den snevrere eurasiske formen alene. Lokale bestander kan likevel gå tilbake gjennom tap av reirhull, intensiv bruk av plantevernmidler og forenkling av tradisjonelle jordbrukslandskap.