Melkebrakksvale

Melkebrakksvale (Glareola lactea) er en liten vadefugl knyttet til elvesystemer. Den blir omtrent 16–19 cm lang, har et vingespenn på rundt 42–48 cm og veier cirka 37–40 g. Voksne fugler er lyst gråbrune på oversiden og hvitaktige under, med et kort svart nebb, mørk øyestripe, lange spisse vinger og en svakt kløftet stjert. I flukt danner den brede hvite bakkanten på vingen en sterk kontrast mot de mørke svingfjærene.

Orientbrakksvale (Glareola maldivarum) er betydelig større og mer langvinget og har i hekkedrakt en tydeligere mørk strupe omgitt av en lys kant. Melkebrakksvala er merkbart mindre, lysere og mer kompakt.

Melkebrakksvale er sterkt knyttet til store elver og andre åpne våtmarker. Den bruker eksponerte sandbanker, grusbanker, elveøyer, bredder av innsjøer og reservoarer og lokalt også tidevannsflater og elvemunninger. Hekkende fugler foretrekker åpen eller sparsomt bevokst mark nær vann.

Leveområdet er naturlig dynamisk. Synkende vannstand avdekker nye hekke- og hvileområder, mens flom og plutselige vannslipp fra demninger kan fjerne dem igjen. En studie langs Mekong publisert i 2018 fant at melkebrakksvaler valgte brede, åpne sandbanker, men ofte plasserte selve reiret ved noe vegetasjon. Hekkesuksessen sank likevel når urtevegetasjonen økte, og reir nærmere elveløpet var mer utsatt for oversvømmelse.

Flygende insekter utgjør det meste av kostholdet, blant annet fluer, biller, termitter og andre små virvelløse dyr. Fuglene jakter med rask, svalelignende flukt, ofte lavt over vann eller åpen mark, og snapper byttet i lufta.

De tar også insekter fra bakken, særlig på sandbanker og langs fuktige bredder. Næringssøk kan fortsette utover kvelden, og store flokker kan samle seg der klekkende insekter gir særlig god mattilgang.

Melkebrakksvale er svært sosial. Utenom hekketiden kan den danne flokker på titalls eller hundrevis av fugler, som ofte hviler tett samlet på bar sand og grus der den lyse fjærdrakten gir god kamuflasje.

Arten er svært smidig i lufta, men tilbringer også mye tid på bakken. Flokkene holder kontakt med korte og skarpe lyder under næringssøk og flukt og letter gjerne samlet dersom de blir forstyrret, før de slår seg ned igjen på en annen åpen bank eller øy.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsen, men er vanligvis knyttet til den tørre perioden med lav vannstand, når sandbanker og elveøyer ligger åpne. Fuglene hekker i løse kolonier og blir mer defensive rundt egg og unger. Reiret er en grunn grop i sand eller grus, og kullet består som regel av to til fire godt kamuflerte egg. Begge foreldrene ruger og bidrar til å beskytte hekkeområdet.

En femårig studie langs Mekong fulgte 504 melkebrakksvalereir og fant en gjennomsnittlig rugetid på 20,9 dager. Predasjon, eggsanking, oversvømmelse og nedtråkking førte til mange reirtap. Voktede reir hadde omtrent 21 % reirsuksess, mot rundt 6 % for uvoktede reir. Ungene klekkes med dun og kan bevege seg, forlater reirgropen kort tid etter klekking og holdes under foreldrenes beskyttelse.

Melkebrakksvale er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Sør-Asia og deler av Sørøst-Asia, men avhengigheten av åpne elvebredder gjør lokale bestander sårbare for endringer i elvesystemene.

State of India’s Birds 2025 plasserer arten i kategorien moderat bevaringsprioritet (Moderate Priority) nasjonalt. Det oppdaterte estimatet viser en langsiktig tilbakegang på omtrent 58,3 %, mens det nyere årlige estimatet er en nedgang på rundt 1,0 %; usikkerheten rundt den nyere verdien er for stor til å vise en klar retning. Uttak av sand og grus, endret vannføring, flom, forstyrrelse, husdyr, eggsanking og predasjon kan alle redusere hekkesuksessen ved enkeltkolonier.