Askemåke

Askemåke (Larus heermanni) er en særpreget mellomstor måke fra stillehavskysten av Nord-Amerika. Voksne fugler er 46–53 cm lange og veier omtrent 371–643 g. Fugler i hekkedrakt har mørkegrå kropp, hvitt hode, svarte bein og et klart rødt nebb med svart spiss. Utenfor hekketiden blir hodet grått og stripete, mens ungfuglene er langt mørkere brune.

Arten er sterkt konsentrert til nordvestlige Mexico i hekketiden og ses langt mer spredt langs stillehavskysten etter hekkingen.

Askemåken er sterkt marin og holder seg vanligvis nær kysten. Den bruker både kystnære og noe mer åpne havområder, strender, steinkyst, tareskog, tidevannsdammer, elvemunninger, laguner og havner.

Hekkingen er konsentrert til tørre øyer med lite vegetasjon i Californiabukta, der tette kolonier ligger nær havområder med mye tilgjengelig mat.

Små stimfisk, særlig sardiner og ansjos, er spesielt viktige i hekketiden. Kostholdet omfatter også blekksprut, krepsdyr, bløtdyr, insekter, åtsel, egg og av og til små virveldyr.

Askemåker tar fisk fra overflaten mens de flyr eller sitter på vannet og kan stupe så dypt at hele kroppen forsvinner under vann.

Mattyveri er en annen karakteristisk næringsstrategi. Brunpelikaner er særlig viktige mål: flere måker kan mobbe en pelikan som nettopp har fanget fisk og ta bytte som blir mistet eller sluppet fra strupesekken.

De jager også terner, mindre måker og suler for å få dem til å slippe eller gi fra seg fisk. Kleptoparasittismen gir måkene tilgang til stimfisk som andre fugler har fanget og er en tydelig del av artens næringssøk langs kysten.

Etter hekkingen sprer store antall fugler seg nordover fra Californiabukta langs stillehavskysten av USA og når sørvestlige Canada. De fleste askemåkene som ses i California er derfor fugler på vandring etter hekkingen, ikke lokale hekkefugler.

Senere på året begynner fuglene å trekke sørover igjen mot de viktigste hekkeområdene i Mexico.

Askemåker hekker i svært tette kolonier på tørre øyer. Omtrent 95 % av den globale hekkebestanden hekker på Isla Rasa i Californiabukta, noe som gjør arten uvanlig avhengig av forholdene på ett enkelt sted. Reiret er en grunn grop på bakken foret med fjær, gress, pinner, skjell og annet materiale.

Kullet består av ett til tre egg, og begge foreldrene ruger i omtrent 28 dager. Etter klekking fortsetter begge med ungeomsorgen. Ungene holder seg innenfor foreldrenes territorium i omtrent seks til sju uker før de får tilgang til sjøvann, og foreldrene gulper derfor opp både mat og vann til dem i denne perioden. Den tette hekkingen skaper sterkt territorielt press, og unger som vandrer inn i naboterritorier kan bli angrepet.

Askemåke er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt tallrik, men den ekstremt konsentrerte hekkingen gjør verdensbestanden uvanlig sårbar for endringer ved et lite antall kolonier.

Den viktigste langsiktige sårbarheten er at det meste av hekkebestanden er samlet på Isla Rasa og nærliggende øyer. Endringer i mengden sardiner og ansjos kan redusere hekkesuksessen, mens fiskeripress og varme havperioder kan påvirke tilgangen på disse viktige byttedyrene.

Forstyrrelse og introduserte predatorer kan også ramme hekkekolonier på øyer der bakkehekkende fugler har liten beskyttelse. Fordi så mye av bestanden hekker i ett område, kan lokale problemer ramme en stor andel av arten samtidig.

Vernet av Isla Rasa har vært sentralt for artens utvikling. Den omfattende egginnsamlingen som tidligere påvirket kolonien tok slutt etter at øya fikk formelt vern på 1960-tallet, og området er fortsatt et av de viktigste hekkeområdene for sjøfugl i Californiabukta.

Beskyttede hekkeøyer, fravær av introduserte predatorer og gode bestander av små pelagiske fisk reduserer risikoen som følger av at hekkebestanden er så sterkt konsentrert.