Gråhodemåke

Gråhodemåke (Chroicocephalus cirrocephalus) er en liten måke med en uvanlig todelt utbredelse i Afrika og Sør-Amerika. Den blir omtrent 42–43 cm lang og veier vanligvis rundt 300–335 g, og de søramerikanske fuglene er gjennomgående noe større enn de afrikanske.

Voksne har grå rygg og overside av vingene, ellers for det meste hvit kropp og dyprødt nebb og bein. I hekkedrakt har hodet en lys askegrå hette. Utenom hekkesesongen blir hodet stort sett hvitt med mørkere flekker rundt og bak øyet. Ungfugler har mer brunt i vingene og et mørkt endebånd på halen. Arten regnes som en toårsmåke, altså en måke som når full voksendrakt i løpet av sitt andre leveår.

To underarter blir vanligvis anerkjent: C. c. cirrocephalus i Sør-Amerika og C. c. poiocephalus i Afrika sør for Sahara og på Madagaskar. At hovedbestandene lever på hver sin side av Atlanterhavet gir arten en uvanlig oppsplittet utbredelse.

BirdLifes rødlistekonto bruker fortsatt den eldre kombinasjonen Larus cirrocephalus, mens moderne globale fuglelister plasserer arten i Chroicocephalus. Genetiske studier har også antydet at den afrikanske formen står nær namibmåke (Chroicocephalus hartlaubii), men dagens klassifikasjoner beholder fortsatt de afrikanske og søramerikanske bestandene i én art.

Gråhodemåke bruker mange ulike kyst- og innlandsvåtmarker, blant annet ferskvanns- og saltsjøer, grunne dammer, elver, myrer, elvemunninger, laguner, havner og strandlinjer. Arten lever ikke ute på åpent hav over lengre tid og holder seg vanligvis forholdsvis nær land.

Kostholdet omfatter fisk, virvelløse dyr fra vann og land, egg og andre smådyr. Arten er svært opportunistisk og spiser også dødfisk, åtsler og avfall.

Store flokker kan utnytte midlertidig rike matkilder ved blant annet fiskehavner, jordbruksområder og søppelfyllinger.

Gråhodemåker er svært sosiale og hekker kolonivis. Hekkekolonier kan bestå av hundrevis eller tusenvis av fugler, og arten danner også store flokker ved gode mat- og overnattingsplasser utenom hekkesesongen.

Utenfor de største ansamlingene kan arten opptre i par eller små grupper, men egnede våtmarker og steder med mye mat kan samle svært mange individer på liten plass.

Gråhodemåken er delvis trekkende, og bevegelsesmønsteret varierer mye mellom bestandene. Mange fugler blir i samme region gjennom året, mens enkelte innlandsbestander flytter mot kysten sesongmessig.

Sporing nær O.R. Tambo International Airport i Johannesburg har bekreftet at enkelte innlandsfugler kan foreta lange sesongforflytninger. Én hunn fløy gjennom natten fra Johannesburg, sentralt i Sør-Afrika, til iSimangaliso-området på østksyten på 11,5 timer. Slike bevegelser forekommer ikke i alle bestander, men viser hvor langt enkelte individer kan fly mellom innlandsområder og kysten.

Hekkekoloniene etableres ofte i sivbelter, våtmarker eller på beskyttede øyer. Reiret kan være en enkel fordypning på bakken eller en mer solid flytende plattform blant våtmarksvegetasjon.

Kullet består vanligvis av to eller tre egg. Begge foreldrene ruger og tar del i ungeomsorgen, og inkubasjonstiden er omkring 25 dager.

Gråhodemåke utnytter lett menneskepåvirkede miljøer som søppelfyllinger, fiskehavner, bosetninger og andre steder med mye mat.

Rundt O.R. Tambo International Airport bruker mange måker dammer, åpne arealer og matressurser rundt flyplassen, noe som skaper en tydelig utfordring for flysikkerheten. BirdLife South Africa og flyplassens samarbeidspartnere har brukt sporing for å forstå døgn- og sesongbevegelser og forbedre forvaltningen av store måkeansamlinger nær flytrafikken.

Gråhodemåke er fortsatt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den gjeldende vurderingen er fra 2018, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Arten har et svært stort samlet utbredelsesområde i Afrika og Sør-Amerika. Lokalt kan hekkekolonier påvirkes av blant annet eggsanking og forstyrrelser i våtmarker, så sikre hekkeøyer og våtmarker er fortsatt viktige selv om arten ikke er globalt truet.