Bengalhubro

Bengalhubro (Bubo bengalensis) er en stor og imponerende rovfugl som hører hjemme på det indiske subkontinentet. Den har et utbredelsesområde som strekker seg over India, Nepal og deler av Pakistan. Denne arten ligner utseendemessig på vår egen hubro (Bubo bubo), men er generelt mindre, med et vingespenn på mellom 110 og 138 cm og en kroppslengde på omtrent 50 til 56 cm. Den veier vanligvis mellom 1,1 og 1,7 kg. Bengalhubroen har oransjegule øyne og tydelige øredusker. Fjærdrakten er brun med intrikate mønstre av mørkere striper og flekker, noe som gir utmerket kamuflasje i steinete og skogkledde miljøer. Ansiktet er lyst, og strupen har en karakteristisk hvit flekk som ofte er synlig når den lager lyd. I motsetning til den eurasiske hubroen har bengalhubro ofte mer rødlige fargetoner i fjærdrakten.

Bengalhubroen lever hovedsakelig i steinete åssider, krattskoger og tette busklandskap. Den finnes også nær menneskelige bosetninger, hvor den drar nytte av rikelige mengder med smågnagere. Kostholdet er variert og består hovedsakelig av små pattedyr som gnagere, flaggermus og noen ganger småfugler. Den er også kjent for å jakte på reptiler, amfibier og store insekter, noe som viser en god tilpasningsevne.

Denne uglen er en formidabel jeger som gjerne sitte rog venter når den jakter. Den bruker sitt utmerkede nattsyn og lydløse flygning for å slå ned på intetanende byttedyr når de er oppdaget. Bengalhubroen observeres ofte sittende stille i løpet av dagen, godt kamuflert i omgivelsene, før den blir aktiv i skumringen.

Bengalhubroen er for det meste nattaktiv, selv om den av og til kan ses i løpet av dagen, spesielt i hekkesesongen. Den lever som regel alene, utenom perioden de parer eller oppdrar unger. Den er, i likhet med vår egen hubro, kjent for sine hjemsøkende rop, som er dypere og mer resonante enn andre uglearter i regionen. Ropet, et rungende «o-hoo»,  spiller en avgjørende rolle i etableringen av territorium og tiltrekning av partnere. Ropet kan høres over lange avstander, spesielt i nattens stillhet. Bengalhubroen er også forbundet med forskjellige myter og overtro i lokale kulturer, der ropet noen ganger blir betraktet som et ille varsel.

Hekkesesongen for bengalhubro begynner vanligvis i november og varer til april. Arten er monogam, og par er kjent for å danne langvarige bånd. Reir bygges ofte på steinhyller, i bergsprekker, eller av og til i forlatte reir fra andre store fugler. Hunnen legger 2 til 4 egg, som hovedsakelig ruges av henne i rundt 35 dager. I denne perioden tar hannen på seg rollen som forsørger, ved å jakte og bringe mat til reiret. Når ungene er klekket er decrelativt underutviklede og krever betydelig foreldreomsorg. De forlater reiret etter rundt 6 til 7 uker, men forblir avhengige av foreldrene i flere uker til før de blir helt selvstendige.

Bengalhubro er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Selv om den ikke anses som globalt truet, står arten overfor visse lokale trusler, som habitatødeleggelse på grunn av urbanisering og avskoging. I tillegg blir arten i noen områder forfulgt på grunn av overtro og myter knyttet til ugler. Imidlertid har dens tilpasningsevne til ulike habitater, inkludert nærhet til menneskelige bosetninger, hjulpet den med å opprettholde stabile bestandsnivåer i store deler av utbredelsesområdet.