Sildemåke

Sildemåke (Larus fuscus) er en middels stor, mørkrygget måke som hekker fra Vest-Europa og østover gjennom Nord-Eurasia. Voksne fugler er omtrent 51–61 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 831 g. De har mørkegrå til nesten svart rygg og overside av vingene, hvitt hode og underside, gule bein og gult nebb med rød flekk nær spissen av undernebbet. Ungfuglene er brunspettede og bruker flere år på å utvikle full voksendrakt.

Sammenlignet med den langt større svartbaken (Larus marinus) er sildemåka slankere og lettere, med gule i stedet for grårosa bein og et smalere nebb. Ryggfargen varierer tydelig mellom underartene, fra mørk skifergrå hos vestlige former til nesten svart hos nominatunderarten.

I Norge er L. f. intermedius vanlig fra svenskegrensen til Møre og ble i 2014 anslått å utgjøre rundt tre firedeler av den norske hekkebestanden. Den mørkere nominatunderarten L. f. fuscus hekker mer fåtallig fra Trøndelag og nordover. Noen få antatte hekkefunn av den vestlige underarten L. f. graellsii er også kjent fra Nord-Norge.

I Midt-Norge overlapper fuscus og intermedius, og individer som ser ut som mellomformer forekommer regelmessig. Underartsforskjellene er ikke bare et spørsmål om fjærdrakt: formene følger også svært forskjellige trekkruter og overvintrer i ulike deler av verden.

I Norge hekker sildemåka langs hele kysten nord til Porsanger, men rundt tre firedeler av bestanden finnes langs Skagerrak- og Nordsjøkysten. Den hekker på holmer, skjær og annen åpen kystmark, ofte i kolonier, men noen steder også på tak i byer og tettsteder.

Utenom hekkingen bruker arten både sjøen og miljøer på land, fra hav, strender og elvemunninger til innsjøer, jordbruksland og byområder. Selv om sildemåka er blant våre mer marine måker, kan enkeltindivider og kolonier være svært forskjellige i hvor mye de bruker sjøen. En GPS-studie publisert i 2019 fulgte 12 takhekkende sildemåker i Bristol gjennom tre hekkesesonger. Selv om havet lå bare rundt 10 km unna, brukte fuglene det nesten ikke i hekkesesongen: omtrent to tredeler av tiden borte fra reiret ble tilbrakt i by- og forstadsområder og en tredel i grønne områder på landsbygda, hovedsakelig jordbruksarealer.

Sildemåka er en opportunistisk alteter som tar fisk, marine virvelløse dyr, insekter, meitemark, egg, små virveldyr, åtsler og menneskeskapt mat. I Norge er fisk og andre sjødyr viktige, men om våren kan store flokker også søke mat på nypløyde jorder og spise blant annet meitemark.

Enkeltindivider kan spesialisere seg tydelig på bestemte matkilder. GPS-sporing av 40 hekkende sildemåker på Texel i Nederland viste at åtte hunner skilte seg ut ved å bruke mye fiskeriavfall på hverdager. Da fisket stoppet i helgene, skiftet de i stor grad til næringssøk på land uten å bruke mer tid totalt på å finne mat. I en urban koloni i Skottland viste analyser av oppgulp at meitemark kunne utgjøre en viktig del av føden i hekkesesongen.

De norske underartene har svært forskjellige trekkmønstre. Intermedius fra Sør-Norge trekker hovedsakelig mot Sørvest-Europa, det vestlige Middelhavet og Vest-Afrika. Nominatformen fuscus fra Nord-Norge følger derimot en østlig og langt lengre rute via Svartehavet og det østlige Middelhavet mot Øst-Afrika.

En norsk sporingsstudie av fuscus fra Nord-Norge fant at de fleste fuglene overvintret ved innsjøer i Øst-Afrika, mens det sørøstlige Middelhavet var det viktigste rasteområdet. På høsttrekket tilbakela de i gjennomsnitt omkring 399 km per dag, mer enn dobbelt så mye som på vårtrekket i den samme studien. Det viser hvor raskt denne underarten kan tilbakelegge den lange ruten.

En flerårig GPS-studie av 82 voksne sildemåker fra åtte kolonier i Vest-Europa fant at vinterområder, trekkruter og tidspunkt som regel var langt mer stabile hos det samme individet enn mellom ulike fugler. 94 % brukte overlappende vinterområder i alle årene de ble fulgt, selv om noen individer var mer variable eller av og til endret strategi. Arten kombinerer dermed svært stor variasjon mellom individer med en tydelig tendens til at den enkelte fuglen vender tilbake til de samme rutene og vinterområdene.

Sildemåka hekker vanligvis i kolonier, av og til sammen med gråmåke (Larus argentatus). Reiret er en grunn grop foret med vegetasjon og plasseres på holmer, kystmark, andre åpne arealer eller i økende grad på flate tak. I Norge skjer eggleggingen vanligvis i mai i Sør-Norge og i juni i Nord-Norge. Et normalt kull består av tre egg.

Begge foreldrene ruger i omtrent 24–27 dager og mater de dunete ungene. Ungene blir flygedyktige etter rundt 30–40 dager, men kan være avhengige av foreldrene en stund etterpå. Ett kull er vanlig. Sildemåker begynner som regel å hekke omkring fireårsalderen, og ringmerkingsdata viser at enkelte kan bli over 30 år gamle; en ringmerket fugl er dokumentert til minst 34 år og 10 måneder.

Sildemåka har tilpasset seg mange menneskeskapte matkilder og hekkeplasser. Fiskeriavfall, søppelplasser, jordbruksarealer og urbane grøntområder kan gi mat, mens flate tak kan fungere som relativt rovdyrsikre reirplasser. Slike muligheter har bidratt til vekst i urbane bestander enkelte steder.

Nærheten til mennesker kan samtidig skape konflikt. Takhekkende måker kan være støyende og svært defensive rundt egg og unger, og lett tilgjengelig avfall eller direkte fôring kan gjøre tettsteder til pålitelige steder å finne mat. Studier av byhekkende sildemåker viser imidlertid at de bruker et bredt spekter av næringsområder og ikke bare lever av søppel. Bruken av bymiljøer henger derfor sammen med både hekkeplasser og mat som hentes fra landskapet rundt.

Sildemåka er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått til omkring 56 000 individer. Bestandsveksten i Sør-Norge var sterk fra 1980 til midten av 1990-årene, før bestanden falt tilbake mot omtrent 1980-nivå, mens utviklingen lenger nord har vært mer stabil. Samlet var det ingen stor norsk bestandsendring i perioden 1980–2019.

Utviklingen varierer samtidig mye mellom underartene og nabolandene. Nominatformen fuscus har gått kraftig tilbake flere steder rundt Østersjøen og i Fennoskandia, blant annet med 50–80 % nedgang i Finland over tre generasjoner. Arten kan derfor være livskraftig samlet, samtidig som enkelte underarter og regionale bestander går kraftig tilbake.