Sumpnattravn

Sumpnattravn (Caprimulgus natalensis) er en kompakt og kryptisk mønstret nattravn med en svært oppstykket utbredelse i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 23 cm lange og veier rundt 60–65 g. Den spraglete gråbrune fjærdrakten går godt i ett med tørt gress, jord og løvstrø, og oversiden har ofte et fint skjellaktig mønster.

Kjønnene skiller seg tydeligst fra hverandre i flukt. Hannen har hvite tegninger på de ytre halefjærene og vingene, mens hunnen har mer gulbrune tegninger og mangler det samme rene hvite mønsteret. Arten kan forveksles med bantunattravn (Caprimulgus fossii), men skiller seg blant annet i vokalisering, habitatvalg og et mer flekket utseende.

Sumpnattravnen foretrekker permanent våte eller fuktige åpne habitater som opprettholdes av høy grunnvannstand eller grunnvann som siver fram mot overflaten. Dette omfatter fuktig gressmark, flomsletter, myrer, våtmarker og lagunekanter. De beste områdene har glissen, lav vegetasjon med spredte gresstuer fremfor tett og høy vegetasjon.

Nylig brente områder er som regel uegnede frem til vegetasjonsstrukturen har kommet tilbake. Avhengigheten av en nokså snever kombinasjon av fuktig mark og åpen vegetasjon bidrar til å forklare den flekkvise forekomsten selv i landskap med store våtmarksområder.

Kostholdet består hovedsakelig av flygende insekter som er aktive mellom skumring og daggry, særlig biller og møll. Byttedyrene svelges vanligvis hele. Funn av insektpupper i mageinnhold viser at noe mat også tas fra bakken.

En vanlig jaktmåte er å lette fra en hvileplass på bakken, fange et passerende insekt i luften og lande igjen kort tid etter. Sumpnattravnen kan også jakte kontinuerlig i flukt eller fra lave utkikksposter.

Arten har forholdsvis kraftige bein og føtter til å være en nattravn. Sammen med funn av insektpupper i mageinnhold tyder dette på at den også kan bevege seg på bakken for å fange enkelte byttedyr, og ikke er helt avhengig av jakt i lufta.

Sumpnattravnen er nattaktiv og blir aktiv rundt skumring. På dagtid ligger den vanligvis helt stille på bakken og er sterkt avhengig av kamuflasjen. Sangen består av en karakteristisk serie kraftige, gjentatte chow-toner og er en av de beste måtene å oppdage arten på om natten.

Arten regnes i hovedsak som stedbunden, men individer kan gjøre lokale forflytninger når forholdene endrer seg. Brann og oversvømmelser kan føre til at fuglene forlater midlertidig uegnede områder og vender tilbake når vegetasjonen og vannforholdene har normalisert seg.

Parene er monogame og hekker hver for seg. Det bygges ikke noe egentlig reir: to egg legges vanligvis direkte på bar sand eller leire ved siden av eller under en gresstue i et åpent og treløst område. Den rugende fuglen er svært vanskelig å oppdage på grunn av kamuflasjen, mens eggene kan være godt synlige dersom fuglen forlater dem.

Begge foreldrene ruger i litt under 20 dager, og hunnen tar vanligvis dagskiftet mens hannen ruger om natten. Begge foreldrene varmer og beskytter ungene etter klekking. Detaljert kunnskap om ungeutvikling og utflyging er fortsatt overraskende begrenset, særlig for den isolerte bestanden i det sørlige Afrika.

Sumpnattravn er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste i vurderingen fra 2024. Den globale bestandsstørrelsen er ukjent, og bestanden antas å være i tilbakegang fordi egnede fuktige leveområder fortsatt går tapt.

I Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini er situasjonen mer alvorlig. BirdLife South Africas regionale vurdering fra 2025 klassifiserer arten som sårbar og anslår færre enn 1 000 kjønnsmodne individer. Den regionale bestanden er konsentrert rundt iSimangaliso Wetland Park og er geografisk isolert fra de nærmeste bestandene lenger nord.

Den viktigste regionale trusselen er tap eller endring av fuktige gressmarker og våtmarker gjennom jordbruk, utbygging, skogplanting og drenering. Uheldig brannregime kan også fjerne egnet vegetasjonsstruktur, i hvert fall midlertidig. Fordi den sørlige bestanden er liten og isolert, kan fortsatt forringelse av selv et begrenset antall områder få uforholdsmessig stor betydning.

Det finnes ingen bevaringsprogrammer som er rettet kun mot sumpnattravn, men en stor del av den sørlige bestanden finnes innenfor verneområder. iSimangaliso Wetland Park er særlig viktig og er anslått å huse omkring 400–500 fugler, som utgjør en stor del av den regionale bestanden. BirdLife South Africa trekker frem fortsatt vern og riktig forvaltning av disse områdene som sentrale tiltak, og peker også på behovet for en egen handlingsplan for arten og bedre bestandsovervåking.