Aleksanderparakitt

Aleksanderparakitt (Psittacula eupatria) er en av de største langhalede parakittene og måler omtrent 56–62 cm fra nebb til halespiss, med en vekt på rundt 200–300 g. Kroppen er hovedsakelig grønn, nebbet stort og rødt, og begge kjønn har en karakteristisk rødbrun skulderflekk. Voksne hanner utvikler et svart og rosa halsbånd, mens hunner og ungfugler mangler det fullstendige båndet.

Arten kan forveksles med den mindre halsbåndparakitten (Psittacula krameri), men aleksanderparakitten er tydelig større, har kraftigere nebb og viser den diagnostiske rødbrune vingeflekken i alle voksne fjærdrakter. En stor del av kroppslengden utgjøres av den lange, trinnformede halen.

Aleksanderparakitten bruker mange typer trerike habitater, blant annet tørr og fuktig skog, åpen skog, tresatt jordbrukslandskap, plantasjer, parker og byområder med gamle trær. I India er arten standfugl og forekommer både i skog og plantasjelandskap.

Gamle trær med naturlige hulrom er særlig viktige fordi arten hekker i hulrom fremfor å bygge åpne reir. Bevaring av eldre trær kan derfor være viktig også i rurale og stadig mer utbygde landskap der fuglene ellers finner rikelig med mat.

Kostholdet er hovedsakelig plantebasert og omfatter frø, frukt, nøtter, knopper og blomster. Det kraftige nebbet kan åpne store, harde frø og rive opp frukt, og fuglene spiser også korn og andre jordbruksvekster der slike matkilder er lett tilgjengelige.

Næringssøkingen foregår ofte i grupper i trekroner eller på trær med mye frukt og frø. Evnen til å utnytte både naturlige matkilder og dyrkede vekster bidrar til at arten kan leve i mange menneskepåvirkede landskap, men kan også føre til konflikter med jordbruk.

Aleksanderparakitten foretar regelmessige daglige forflytninger mellom næringsområder og hvileplasser, og kan fly et godt stykke over åpne områder mellom egnede treklynger. I hekketiden blir områdebruken mer konsentrert rundt reirplassen fordi paret stadig vender tilbake til egnede hulrom.

Aleksanderparakitten er svært sosial og ses ofte i par eller flokker. Gruppene holder kontakt med kraftige, langtrekkende rop og samles gjerne på felles hvileplasser, der mange fugler kan møtes mot kvelden før de sprer seg igjen etter soloppgang.

Utenom hekkingen gjør flokklivet det lettere å finne matkilder som opptrer flekkvis og å holde kontakt under forflytning. I hekketiden knyttes parene tettere til reirplassen, men fuglene er fortsatt svært vokale og kan hekke i områder der flere egnede hulrom finnes forholdsvis nær hverandre.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet, men faller hovedsakelig mellom november og april i store deler av Sør-Asia. Parene bruker naturlige hulrom i store trær, og egnede reirhull kan brukes på nytt mellom år. Hunnen legger vanligvis to til fire egg og står for det meste av rugingen, mens hannen bringer mat. Begge foreldrene mater ungene etter klekking.

En feltstudie publisert i 2019 fulgte 18 reir ved Shwesettaw Wildlife Area i Myanmar. Hekkingen der foregikk fra desember til april, kullene besto av to eller tre egg, og hunnen ruget alene. Publiserte anslag for rugetid varierer; denne studien oppga 23–28 dager. Ungene forlater vanligvis reiret etter omkring sju uker.

Fordi arten er avhengig av eksisterende trehulrom, kan tilgangen på gamle trær med egnede hulrom begrense hekkemulighetene. Fjerning av eldre trær kan derfor redusere hekkehabitatet selv i landskap som fortsatt tilbyr gode næringsmuligheter.

Det finnes en gammel tradisjon om at Aleksander den store og mennene hans tok med asiatiske papegøyer vestover etter felttogene i India, og at slike fugler dermed kom til middelhavsområdet. Det er også denne forbindelsen som ligger bak navnet aleksanderparakitt. Det finnes allikevel ingen god dokumentasjon på at Aleksander personlig stod bak innførselen. Aleksanderparakitter har uansett blitt holdt og handlet som burfugler i århundrer.

En studie publisert i 2023 analyserte medieomtalte fuglebeslag i India fra 2010 til 2020 og fant at aleksanderparakitten var den tredje hyppigst registrerte stedegne papegøyearten. Arten er beskyttet av indisk viltlovgivning og står på CITES Appendix II, som regulerer internasjonal kommersiell handel. Ulovlig fangst og innenlands handel er fortsatt et problem, særlig fordi unger kan tas direkte fra reirhulene.

Aleksanderparakitt er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I 2025 ble den globale rødlistekategorien endret fra nær truet til livskraftig; den tidligere kategorien var knyttet til omfattende fangst og tilbakegang i deler av utbredelsesområdet.

Revurderingen bygger særlig på tydelig bestandsvekst i India, som huser en stor del av verdensbestanden. State of India’s Birds 2025 beregner en langsiktig nasjonal økning på omtrent 137,7 % og en nyere årlig økning på omtrent 6,33 %. Samtidig påvirker fangst og tap av egnede reirtrær fortsatt bestander i deler av Sør- og Sørøst-Asia.