Plommehodeparakitt

Plommehodeparakitt (Psittacula cyanocephala) er en liten, langhalet parakitt som hører hjemme på det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 33–37 cm lange, der en stor del av lengden utgjøres av den lange halen, og veier rundt 66–80 g. Kjønnene er uvanlig lette å skille. Voksne hanner har et dypt rødlig plommefarget hode med blåfiolett skjær mot bakhodet, svart hake- og halslinje og en mørkerød skulderflekk. Hunnene har blågrått hode, gulaktig halskrage og mangler den røde skulderflekken. Ungfugler er først langt grønnere og får de voksne hodefargene etter hvert.

Den nært beslektede rosenhodeparakitten (Psittacula roseata) i Sørøst-Asia ble tidligere regnet som samme art. Den skiller seg blant annet i hodefarge, skuldertegninger og halemønster og har i hovedsak en mer østlig utbredelse.

Plommehodeparakitt finnes i både fuktig og tørr løvskog, åpen skog, skogkanter, kratt og trekledde jordbrukslandskap, og besøker gjerne frukthager og dyrket mark. Arten er en skogspesialist og er sterkere knyttet til trekledde miljøer enn svært bytolerante parakitter som halsbåndparakitt (Psittacula krameri).

Gamle trær er viktige også der landskapet ellers er delvis oppdyrket. Fruktbærende trær gir sesongmessig mat, mens stammer og store greiner med eksisterende hulrom gir reirplassene arten er avhengig av.

Frukt er særlig viktig, blant annet fiken og andre kjøttfulle frukter, men kostholdet omfatter også frø, knopper, blomster og nektar. Bambusfrø er dokumentert fra Bandhavgarh nasjonalpark, og fuglene kan også spise korn og fruktavlinger der slike ressurser er lett tilgjengelige.

Sammensetningen varierer med lokal og sesongmessig mattilgang. Flokker beveger seg mellom fruktende og blomstrende trær og kan raskt utnytte rike fruktavlinger.

Plommehodeparakitter er sosiale og ses vanligvis i par, familiegrupper eller små flokker. Større grupper kan dannes ved rike matkilder og felles overnattingsplasser, og fuglene kan søke mat sammen med andre parakitter der utbredelsesområdene overlapper.

De er smidige i trekronene og bruker nebbet som et ekstra støttepunkt når de klatrer mellom greiner eller håndterer frukt, frø og blomster. Flukten er rask og direkte, og medlemmene i en flokk holder kontakt med klare, melodiske rop, slik at flygende grupper ofte oppdages lettere enn fugler som sitter stille i tett løvverk.

Plommehodeparakitt er en sekundær hulruger og er avhengig av eksisterende hulrom i stammer og store greiner framfor å hakke ut hele reirhulen selv. En studie publisert i 2023 fra fuktig eviggrønn skog og fuktig løvskog i de sørlige Vest-Ghatene i India registrerte reir i 25 trær fordelt på 12 treslag, hovedsakelig levende trær. Reiråpningene lå i gjennomsnitt omkring 9,5 meter over bakken, og fuglene brukte gjerne de høyeste egnede hulrommene som var tilgjengelige.

Hekketiden varierer geografisk, men over store deler av India ligger den hovedsakelig fra vinter til vår. Kullene består ofte av omkring fire til fem egg, mens studien fra Vest-Ghatene fant et gjennomsnitt på 3,3 egg. I denne bestanden var rugingen i gjennomsnitt omkring 25 dager, og ungene ble i reiret rundt 68 dager. Disse verdiene kan variere mellom bestander.

Plommehodeparakitt er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt på det indiske subkontinentet og har et svært stort utbredelsesområde i India.

Indiske overvåkingsdata publisert i 2025 gir et langsiktig nasjonalt estimat nær null, omkring −0,4 %, men langtidstrenden er klassifisert som usikker. Det nyere årlige estimatet er omkring +1,9 % og vurderes som stabilt. Det er dermed ikke tegn til en tydelig nasjonal tilbakegang i India.