Bøffelhegre

Bøffelhegre (Ardea coromanda) er en kompakt hegre fra Sør-, Øst- og Sørøst-Asia og Australasia, omtrent 46–56 cm lang, med et vingespenn på rundt 88–96 cm og en vekt på 250–510 g. Utenfor hekkedrakten er den hovedsakelig hvit, med kort og kraftig hals, forholdsvis korte bein og et robust gulaktig nebb.

Voksne fugler i hekkedrakt utvikler kraftig oransjebeige fjær på hodet, halsen og øvre bryst, langt mer omfattende enn hos kuhegre (Ardea ibis). Nebbet og beina kan også få sterkere farger i hekketiden. Bøffelhegren har i gjennomsnitt lengre nebb og bein enn kuhegren, men målene overlapper, slik at forskjellen i hekkedrakt er langt tydeligere. Ungfugler er hvite med mørkere nebb og mer dempede farger på de nakne hudpartiene.

Bøffelhegre og kuhegre ble lenge behandlet som én vidt utbredt art og vanligvis plassert i slekten Bubulcus. Den østlige formen forekommer i eldre kilder som Bubulcus ibis coromandus eller, når den ble behandlet som egen art, Bubulcus coromandus.

Fylogenetiske studier plasserer kuhegrene innenfor Ardea, og AviList v2025b anerkjenner to arter: bøffelhegre Ardea coromanda og kuhegre Ardea ibis. Bøffelhegren skiller seg tydeligst med langt mer omfattende oransjebeige hekkedrakt og viser også geografisk og genetisk adskillelse fra den vestlige linjen.

Bøffelhegre bruker beitemark, gressland, rismarker, jordbruksområder, våtmarkskanter og urbane grøntområder. I motsetning til de fleste hegrer er den ikke sterkt bundet til åpent vann og kan søke næring langt fra våtmarker der landlevende byttedyr er tallrike.

Store beitedyr er særlig verdifulle fordi bevegelsene deres gjennom vegetasjonen skremmer fram byttedyr. Irrigert jordbruk, rismarker og andre åpne menneskepåvirkede landskap kan derfor gi svært gode leveområder når næringsplassene kombineres med egnede trær eller våtmarksvegetasjon til hvile og hekking.

Insekter dominerer mye av kostholdet, særlig gresshopper, sirisser, biller og fluer. Frosker, små reptiler, edderkopper og andre smådyr tas også opportunistisk.

Byttesammensetningen endrer seg med habitat og årstid. Fugler som følger beitedyr konsentrerer seg ofte om landlevende insekter, mens oversvømte jorder og våtmarkskanter gir en bredere blanding av akvatiske og terrestriske byttedyr.

Arten er kjent for å søke næring tett ved kyr, bøfler og andre store planteetere. Fuglene går nær de bevegelige dyrene og griper byttedyr som skremmes opp fra gress og jord før de rekker å forsvinne.

En studie publisert i 2000 i Gujarat i India fant at bøffelhegrer som fulgte buskap fanget byttedyr oftere og brukte mindre energi på søket enn fugler som jaktet alene. Traktorer blottla enda flere byttedyr og ble også aktivt fulgt gjennom åkrene. Bøffelhegras næringsstrategi er dermed fleksibel og ikke avhengig av én bestemt vertsart.

Bøffelhegrer er dagaktive og svært bevegelige innen produktive landskap. Enkelte tropiske bestander er hovedsakelig stedbundne, mens andre sprer seg langt etter hekkingen eller gjør sesongbevegelser knyttet til monsunregn, jordbrukssykluser og skiftende mattilgang.

Arten koloniserte Australia på naturlig vis omkring 1948 og er nå vidt utbredt i egnede deler av kontinentet. Den ble første gang registrert i New Zealand i 1956 og har vært en årlig migrant fra Australia siden 1963, særlig om vinteren. Hekking i New Zealand er ikke bekreftet. Dette viser hvor langt bøffelhegrer kan spre seg når nye egnede landskap blir tilgjengelige.

Bøffelhegren er utpreget sosial. Fuglene søker ofte næring i flokker, særlig rundt store dyreflokker eller konsentrerte insektforekomster, og kan samle seg i store mengder på felles overnattingsplasser om kvelden. Individene tolererer naboer tett der mattilgangen er god, og grupper kan bevege seg sammen mellom næringsområder og overnattingsplasser.

Bøffelhegrer hekker i kolonier, ofte sammen med andre hegrer i trær, busker eller sivbelter nær våtmarker. Tidspunktet varierer regionalt og sammenfaller ofte med monsunregn eller andre perioder der insekter og andre byttedyr øker i mengde.

Begge partnerne bidrar til kvistreiret. Kullet består vanligvis av tre eller fire egg, men kull på to til fem forekommer. En studie publisert i 2013 i Jammu i India fant en rugetid på 21–23 dager; begge foreldrene deltar i rugingen og mater ungene. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 30 dager og selvstendige omkring 45 dagers alder.

Hunner kan også legge egg i reirene til andre bøffelhegrer. Ved slik reirparasittisme innen arten blir egget ruget og ungen eventuelt oppfostret av et annet par.

Den gjeldende globale rødlistevurderingen gjelder fortsatt det eldre, samlede kuhegre-konseptet og klassifiserer dette som livskraftig. AviList v2025b behandler derimot bøffelhegre og kuhegre som to separate arter.

Bøffelhegren er vidt utbredt og lokalt tallrik over store deler av Asia og Australasia og regnes ikke som truet. En egen global rødlistevurdering av dagens avgrensede bøffelhegre foreligger foreløpig ikke.