Snøhegre

Snøhegre (Egretta thula) er en liten og slank hvit hegre fra Amerika, 56–66 cm lang og med en vekt på rundt 370 g. Voksne fugler har et tynt svart nebb, svarte bein og tydelig gule føtter, i tillegg til gul bar hud mellom nebb og øyne. I hekkedrakt får ansiktshuden og føttene sterkere farger, samtidig som lange, delikate prydfjær utvikles på hode, hals og rygg.

Arten ligner svært mye på silkehegren (Egretta garzetta). Snøhegre har vanligvis klarere gul tøyle mellom nebb og øyne og flere kortere hodefjær, mens silkehegre normalt har gråere eller grønnaktig tøyle og to lange, smale nakkefjær i hekkedrakt.

Snøhegre bruker grunne kyst- og innlandsvåtmarker, særlig saltmarsker, tidevannsflater, mangrover, elvemunninger, grunne bukter, sumper, dammer og innsjøkanter.

Arten søker også næring på oversvømte jordbruksarealer og andre midlertidige våtmarker. Grunt vann med åpne kanter eller partier med vegetasjon er særlig nyttig fordi fuglene kan bevege seg raskt mens de skremmer fram byttedyr.

Kostholdet domineres av små vannlevende dyr, særlig fisk, krepsdyr og insekter. Frosker, mark og andre små virvelløse dyr tas også.

Byttevalget endrer seg med habitat og årstid, og arten utnytter gjerne midlertidige konsentrasjoner av småfisk og virvelløse dyr i uttørkende dammer, tidevannsløp og oversvømte jorder.

Snøhegre er blant de mest aktive jegerne i hegrefamilien. I stedet for bare å stå stille og vente, går, løper og hopper den gjennom grunt vann, flakser med vingene, beveger hodet fra side til side og vibrerer nebbet for å forstyrre byttedyr.

De knallgule føttene brukes aktivt til å padle i vannet eller pirke i mudderet slik at skjulte dyr skremmes fram før fuglen slår til. Den kan også spre eller vippe vingene for å endre lysforholdene over vannflaten og stå stille i lufta i korte øyeblikk mens den griper etter bytte. Dette fleksible repertoaret gjør at arten kan utnytte byttedyr som mer statiske hegrer lettere overser.

Snøhegrer søker ofte næring i løse grupper og slår seg regelmessig sammen med ibiser, måker, terner og andre hegrer der byttedyr er konsentrert. Den aktive jakten kan skremme fram bytte for fugler i nærheten, mens aktiviteten til andre arter kan avsløre steder der maten er konsentrert.

Utenom hekkekoloniene kan de også samles på felles hvileplasser, selv om individene ofte holder noe avstand til hverandre under selve jakten.

Bevegelsesmønsteret varierer gjennom utbredelsesområdet. Mange fugler som hekker i USA trekker sørover etter hekkingen, mens bestander i varmere deler av Karibia, Mellom-Amerika og Sør-Amerika er mer stedbundne eller gjør kortere sesongbevegelser.

Lokale forflytninger følger også skiftende vannstand og mattilgang, og fuglene kan derfor flytte seg raskt mellom våtmarker når forholdene endrer seg.

Snøhegrer hekker i kolonier, ofte sammen med andre hegrer, ibiser og skjestorker. Hannene etablerer små territorier inne i tett vegetasjon og utfører tydelige fremvisninger før paret dannes. En vanlig kurtise består i at hannen strekker halsen og peker nebbet nesten rett opp mens kroppen beveges opp og ned, prydfjærene reises og han roper; flyge- og hoppefremvisninger forekommer også. Hannen starter reiret og leverer senere det meste av materialet, mens hunnen gjør mye av den endelige byggingen.

Reiret er en løs plattform i busker, trær eller tett våtmarksvegetasjon. Kullet består vanligvis av to til seks blekgrønnblå egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 24–25 dager og mater senere ungene. Ungene begynner å klatre ut av reiret og ut i vegetasjonen rundt etter omtrent 20–25 dager, men er vanligvis ikke ordentlig flygedyktige før omkring 30 dager og er fortsatt avhengige av foreldrene etter dette.

De lange prydfjærene i hekkedrakten gjorde snøhegren til et av de store ofrene for den nordamerikanske fjærhandelen. Enorme antall fugler ble drept på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fordi fjærene ble brukt i moteriktige hatter, noe som førte til kraftige bestandsfall.

Juridisk vern og endrede moter satte etter hvert en stopper for den kommersielle jakten og lot bestandene bygge seg opp igjen. Arten ble dermed et tydelig historisk eksempel på hvordan fjærhandelen bidro til framveksten av den tidlige fuglevernbevegelsen i Nord-Amerika.

Snøhegre er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Amerika.

Tap og forringelse av kyst- og innlandsvåtmarker kan redusere lokale nærings- og hekkeområder, særlig der grunne våtmarker og koloniplasser forsvinner.