Rødvorteibis

Rødvorteibis (Pseudibis papillosa) er en stor, mørk ibis fra det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 60–68 cm lange, har et vingespenn på rundt 90–115 cm og veier omkring 1,1 kg. Kroppen er mørkebrun til svart, vingene har en tydelig metallisk grønn og fiolett glans, og et markert hvitt felt sitter på skulderen. Det lange nedoverbøyde nebbet og de rødlige beina gir fuglen den typiske ibisformen.

Det mest karakteristiske kjennetegnet er det fjærløse svarte hodet med et klart rødt, vortelignende hudparti over issen og nakken. I motsetning til mange andre ibiser finnes arten ofte et stykke fra store åpne vannflater og kan sees vandrende gjennom våte gressmarker, brakkmark og andre åpne områder.

Rødvorteibisen bruker våtmarker, elvekanter, grunne dammer, fuktige gressmarker, beiteområder og jordbrukslandskap. En studie i Rajasthan fant betydelig flere ibiser gjennom alle årstider i landskap med mye våtmark enn i områder dominert av jordbruk, noe som viser hvor viktige våtmarkene er selv for denne fleksible arten.

I jordbrukslandskap kan brakkmark likevel være viktig. I den samme studien ble de fleste fuglene utenfor våtmarkene sett på brakklagte jorder, mens ingen ble registrert i åkre med stående avlinger. Kombinasjonen av våtmarker og åpne næringsområder ser derfor ut til å være langt mer verdifull enn intensivt dyrket mark alene.

Rødvorteibisen lever av insekter og andre virvelløse dyr, frosker, små reptiler, fisk og andre smådyr, og tar også noe frø og annet plantemateriale.

Det lange nebbet er mer enn bare et redskap til å gripe med. Som andre ibiser som leter etter skjult bytte har rødvorteibisen et tett system av sanseceller nær nebbspissen som kan registrere svært små vibrasjoner fra dyr i mudder eller jord. Dette gjør at fuglen kan oppdage et bytte uten å se det direkte og forklarer hvorfor sondering med nebbet fungerer godt også i uklart vann og bløtt underlag.

Fuglen går rolig over våt mark, i grunt vann eller på åpen jord og stikker det lange nebbet gjentatte ganger ned i underlaget, ofte med sideveis bevegelser mens den leter etter skjult bytte. Studier fra Vest-India har dokumentert flere andre teknikker, blant annet sondering på ulike dybder, plukking fra overflaten og at fuglene drar eller vender materiale med nebbet.

Arten kan også utnytte uvanlige næringsområder som avløpsvann og avfallsplasser. Det finnes til og med en publisert observasjon av rødvorteibis som spiser blomsternektar, noe som viser hvor fleksibelt næringssøket kan være.

Rødvorteibisen er hovedsakelig dagaktiv. Den søker ofte næring alene, i par eller små grupper, men større ansamlinger kan oppstå der maten er konsentrert. Om natten kan fuglene samles på felles hvileplasser i trær eller på små øyer, slik at individer som virker solitære på dagtid likevel kan inngå i større nattlige samlinger.

Mellom perioder med næringssøk bruker fuglene tid på hvile og fjærstell på åpne steder og beveger seg gjerne mellom våtmarker og nærliggende tørre områder gjennom dagen. Kombinasjonen av forholdsvis spredt aktivitet på dagtid og felles overnatting gir arten et mer fleksibelt sosialt mønster enn det solitære inntrykket ofte tilsier.

Rødvorteibisen hekker vanligvis som enkeltpar og ikke i store kolonier. Reiret er en stor plattform av kvister høyt i et tre, ofte i åpne landskap der de voksne enkelt kan fly til nærliggende næringsområder. Kullene er små, vanligvis to til fire egg, og begge foreldrene deltar i hekkingen og omsorgen for ungene.

En liten hekkestudie publisert i 2019 fulgte seks reir i jordbrukslandskap i Punjab. Hekkaktivitet ble registrert fra mars til november, med de fleste reirene fra mars til juli. I reirene der rugingen kunne følges, varte den omtrent 30–32 dager. Begge foreldrene deltok i ruging og mating, og ungene ble flygedyktige etter omkring 45–50 dager.

En undersøkelse av jordbrukslandskap i Nepal fra 2018 til 2022 registrerte 14 reir i åtte distrikter i 2022. Mer enn halvparten lå utenfor verneområder, og store trær var tydelig viktige: silkebomullstre (Bombax ceiba) hadde halvparten av reirene, mens sal (Shorea robusta) hadde nesten en tredel. Gjennomsnittlig høyde på reirtrærne var over 20 meter.

Arten kan også tilpasse seg når store trær er mangelvare. Langs en hovedvei i Haryana i 2023 ble det funnet rødvorteibisreir på 26 høyspentmaster og én mobilmast, vanligvis 15–20 meter over bakken. Det viser betydelig fleksibilitet, samtidig som store trær fortsatt er viktige naturlige hekkeplasser.

Rødvorteibis er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er endemisk for det indiske subkontinentet og fortsatt vidt utbredt, selv om den er langt mindre tallrik i enkelte naboland enn i India.

I India har bestanden økt kraftig over lang tid, mens utviklingen de siste årene har vært omtrent stabil. Arten klarer seg dermed godt over store deler av landet, men våtmarker og store hekketrær er fortsatt viktige deler av leveområdet.