Skjestork

Skjestork (Platalea leucorodia) er en stor, hvit vannfugl som blir omtrent 70–95 cm lang og har et vingespenn på rundt 115–135 cm. Det mest karakteristiske trekket er det lange, svarte nebbet, som er flatt og utvidet til en skjeformet spiss med gult felt hos voksne fugler. I hekkedrakt får fuglene en hengende fjærtopp i nakken og ofte et varmt gulaktig felt øverst på brystet, mens ungfugler har lysere nebb og mørke spisser på vingefjærene.

I Øst-Asia kan arten forveksles med den sjeldnere kinaskjestorken (Platalea minor). Skjestork er vanligvis større og har et fjærkledd hvitt ansikt, mens kinaskjestork har naken svart hud i ansiktet som går sammen med det helt mørke nebbet. Til tross for navnet er skjestorkene ikke storker, men tilhører ibisfamilien.

Skjestork er avhengig av grunne våtmarker der den kan vade mens den søker etter mat. Den bruker ferskvannsmyrer, flommarker, grunne innsjøer, reservoarer og elvekanter, men også brakke laguner, elvemunninger, saltpanner og tidevannsflater.

Vanndybde og tilgang til uforstyrrede hvile- og hekkeplasser er ofte viktigere enn om vannet er ferskt eller salt. Hekkekolonier ligger gjerne nær produktive våtmarker slik at de voksne kan fly gjentatte ganger mellom reirene og grunne næringsområder.

Kostholdet består av småfisk, krepsdyr, vanninsekter og larvene deres, bløtdyr, mark og andre små vannlevende dyr. Amfibier tas mer sporadisk. Hvilke byttedyr som dominerer varierer mye mellom steder og årstider.

Det brede nebbet fungerer som et følsomt redskap. Fuglen går gjennom grunt vann mens den sveiper det delvis åpne nebbet fra side til side. Når et byttedyr berører nebbet, lukkes det raskt. Flere fugler kan søke næring side ved side og sveipe nebbet rytmisk gjennom vannet og bunnlaget.

Arten er vanligvis stille utenfor koloniene. Næringssøket følger lokale vannstander og tidevann, og fuglene kan derfor flytte mellom ulike grunne områder gjennom dagen. I flukt holdes halsen strukket fram og beina bakover, i motsetning til hegrer som trekker halsen inn.

Skjestorker er sosiale og søker ofte mat, hviler og forflytter seg i grupper. De deler gjerne våtmarker og hekkekolonier med hegrer, ibiser, skarver og andre kolonihekkende vannfugler. Grupper hviler ofte sammen mellom næringsøktene og kan pendle gjentatte ganger mellom foretrukne nærings- og hvileområder.

Trekkmønsteret varierer sterkt mellom bestander. Fugler som hekker i nordlige og kontinentale deler av Europa og Asia trekker ofte langt til vinterområder rundt Middelhavet, i Afrika, Midtøsten, Sør-Asia og Øst-Asia. Bestander i mildere klima kan bli værende året rundt eller foreta kortere sesongforflytninger.

En studie publisert i 2022 av fargemerkede skjestorker fra den pannoniske hekkebestanden fant at omtrent 80 % overvintret i Afrika og 20 % i Europa. GPS-sporing publisert i 2021 viste et annet mønster i Øst-Asia: fugler fra nordøstlige Kina overvintret hovedsakelig langs Jiangsu-kysten, mens fugler som tilbrakte sommeren i Mongolia brukte vinterområder i Yangtze-elvas flomsletter.

Skjestork hekker i kolonier, noen ganger sammen med andre store vannfugler. Kurtisen omfatter nebbevegelser, gjensidig fjærstell og overlevering av reirmateriale mellom fuglene i paret. Reirene bygges av kvister, siv og annet plantemateriale og kan ligge i takrør, busker, lave trær eller på øyer, avhengig av region og hvor fuglene finner beskyttelse mot forstyrrelse og rovdyr.

Et vanlig kull består av tre eller fire egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 21–25 dager og mater senere ungene ved å gulpe opp mat. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 45–50 dager. Familiegrupper kan holde sammen i flere uker etterpå; observasjoner fra Ungarn dokumenterte foreldre som fulgte flygedyktige unger i minst ti uker etter at de forlot kolonien, og mating fra foreldrene fortsatte en del av denne perioden.

Skjestork er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Europa, Nord-Afrika og store deler av Asia, men er avhengig av grunne våtmarker som kan endres gjennom drenering, vannregulering, forurensning og forstyrrelse.

State of India’s Birds 2025 klassifiserer skjestork som høy bevaringsprioritet (High Priority) og som våtmarksspesialist. Den nasjonale langtidsnedgangen er anslått til omtrent 46,8 %, mens den nyere årlige nedgangen er rundt 4,3 %; begge er klassifisert som Rapid Decline.

I Norge er skjestork en sjelden gjest og er ikke påvist hekkende. Nærmeste hekkebestand finnes i Danmark, der arten har ekspandert kraftig nordover de siste tiårene. I 2025 ble den danske bestanden foreløpig anslått til minst 667 hekkende par fordelt på åtte kolonier, inkludert nye kolonier i Kattegat.