Kastanjeisfugl

Kastanjeisfugl (Halcyon smyrnensis) er en stor og lett gjenkjennelig treisfugl med utbredelse fra det østlige Middelhavet og Midtøsten gjennom det indiske subkontinentet og videre inn i deler av Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 27–28 cm lange og kombinerer sterkt turkisblå vinger, rygg og hale med kastanjebrunt hode og underside, et stort hvitt felt over strupe og bryst og et massivt rødt nebb.

I motsetning til isfuglen (Alcedo atthis), som er tett knyttet til vann og hovedsakelig tar fisk og annet akvatisk bytte, ses kastanjeisfuglen ofte langt fra vann. Det kraftige nebbet, den robuste kroppen og det svært brede kostholdet gjør at den jakter like effektivt fra utkikksposter over åpen mark som langs vann.

Kastanjeisfuglen er en tydelig habitatgeneralist. Den forekommer langs elver, dammer, våtmarker og vanningskanaler, men også i jordbruksland, gressmark, åpent kratt, skogkanter, plantasjer, hager, landsbyer og byer. De viktigste behovene er eksponerte sitteplasser, åpen mark eller grunt vann der bytte kan oppdages, og egnede jordskrenter eller skjæringer til reir.

I India er arten standfugl og habitatgeneralist. Strømledninger, gjerder, stolper og isolerte greiner kan erstatte naturlige jaktposter og gjør at arten utnytter sterkt menneskepåvirkede landskap.

Kastanjeisfuglen har et av de bredeste kostholdene blant asiatiske isfugler. Store insekter, edderkopper og andre leddyr er viktige, sammen med frosker, øgler, slanger, små gnagere, krepsdyr og fisk. Andre små virveldyr tas også av og til. Forholdet mellom byttetypene varierer med habitat, og fisk kan utgjøre en forholdsvis liten del der landlevende bytte er rikelig.

En gulpebollestudie publisert i 2009 fra Nagapattinam-distriktet i Tamil Nadu fant at leddyr utgjorde 83,4 % av den registrerte dietten. Biller, nebbmunner, veps, maur og gresshopper var de dominerende insektgruppene. Det tydelig landbaserte kostholdet bidrar til å forklare hvorfor kastanjeisfuglen kan trives i jordbruks- og bylandskap langt fra permanente vannforekomster.

Kastanjeisfuglen jakter hovedsakelig fra åpne utkikksposter. Fuglen sitter oppreist og skanner bakken eller vannet før den kaster seg ut i en rask og direkte flygning og stuper mot byttet. Større bytte blir ofte tatt med tilbake til en sitteplass og slått mot greinen før det svelges. Den samme grunnleggende teknikken fungerer på insekter i gress, øgler på bakken og fisk i grunt vann.

Fuglene ses som regel alene eller i par og forsvarer jaktområder. Det høye, skrattende ropet er svært iøynefallende og høres ofte fra strømledninger, tretopper og andre høye sitteplasser. De fleste bestander er standfugler, men lokale forflytninger og noe sesongmessig spredning forekommer, særlig nær yttergrensene av utbredelsen.

Parene forsvarer hekkeområdene. Reiret graves ut som en horisontal tunnel i en sandholdig elvebredd, jordskrent, veiskjæring eller annen loddrett jordflate og ender i et utvidet reirkammer. Termittuer og andre egnede jordstrukturer brukes også i deler av utbredelsen. Hekking kan foregå overraskende nær jordbruk, veier og bosetting når det finnes sikre jordskrenter og gode jaktposter.

En studie publisert i 2010 fra Cauvery-deltaet i Tamil Nadu undersøkte 46 reir. Tunnelene var 48–152 cm lange, med et gjennomsnitt på rundt 114 cm. I 26 aktive reir var kullene på tre til fem egg, med et gjennomsnitt på 3,7. Rugingen varte 14–17 dager, i snitt 15,3 dager, og 80 % av de klekte ungene ble flygedyktige. Ungene forlot reiret mot slutten av en omtrent fire uker lang ungeperiode.

Et feltnotat publisert i 2021 dokumenterte et uvanlig reir i Moratuwa på Sri Lanka: et par hekket i en kunstig trekasse i desember 2020. Det var det første dokumenterte reirkassefunnet for arten i hele utbredelsesområdet og viser at også valget av hekkeplass kan være fleksibelt når et trygt hulrom er tilgjengelig.

Kastanjeisfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt en av de mest utbredte og velkjente isfuglene på det indiske subkontinentet. Indiske data oppdatert i 2025 anslår den nasjonale utbredelsen til omtrent 2,61 millioner km² og viser samtidig at arten er standfugl uten tydelig spesialisering til én bestemt habitattype.

De samme dataene estimerer en langsiktig økning på omtrent 65,8 % og en nyere årlig økning på rundt 1,48 %. Selv om begge estimatene er positive, er datagrunnlaget fortsatt for usikkert til å fastslå verken den langsiktige eller nyere utviklingen sikkert. Lokalt tap av reirskrenter, jaktposter og produktive næringsområder kan fortsatt påvirke bestanden selv om arten tilpasser seg menneskepåvirkede landskap godt.