Kjempeisfugl

Kjempeisfugl (Megaceryle maxima) er Afrikas største isfugl og blir omtrent 42–46 cm lang med en vekt på rundt 255–425 g. Den har et massivt svart nebb, en rufsete fjærtopp og kraftig svart-hvitt flekket fjærdrakt. Størrelsen alene gjør arten vanskelig å forveksle med de fleste andre afrikanske isfugler.

Kjønnene skiller seg tydelig fra hverandre på undersiden. Hannen har et bredt kastanjeoransje bryst over en hovedsakelig hvit og mørkflekket buk, mens hunnen har et svart-hvitt flekket bryst og kastanjeoransje buk. En enkel huskeregel er at hannen har oransje «skjorte», mens hunnen har oransje «skjørt».

To underarter anerkjennes. M. m. maxima finnes i store deler av østlige og sørlige Afrika. Den mørkere M. m. gigantea finnes hovedsakelig i regnskogsbeltet i vestlige og sentrale Afrika og har mindre flekking på oversiden og kraftigere mørk tverrstriping under. Én ringmerket kjempeisfugl i det sørlige Afrika ble funnet eller gjenfanget litt over åtte år etter ringmerkingen.

Kjempeisfuglen finnes langs et bredt spekter av vannmiljøer, fra skogbekker og store elver til innsjøer, reservoarer, elvemunninger, laguner og skjermede havstrender. Gode jaktposter og nok fisk eller krepsdyr er viktigere enn én bestemt vegetasjonstype, men fuglene holder seg normalt nær vann.

Arten kan bruke både naturlige og menneskeskapte vannforekomster, men under hekkingen trenger den i tillegg bratte jord- eller sandvegger der den kan grave reirganger.

Ferskvannskrabber er særlig viktige byttedyr i store deler av det sørlige Afrika, mens fisk utgjør det meste av resten av kostholdet. Frosker og andre vannlevende dyr tas sjeldnere, og det er registrert fisk på nær 18 cm som bytte.

Små krabber kan svelges hele. Større krabber slås mot en sitteplass og kan få fjernet det harde ryggskjoldet og klørne før de spises. Fisk håndteres vanligvis slik at den kan svelges med hodet først.

Kjempeisfuglen jakter vanligvis fra en åpen grein eller annen sittepost med utsikt over vannet. Den speider etter bytte før den stuper bratt ned i vannet og kan forsvinne helt under overflaten. Fuglen kan også stå stille i luften en kort stund før den stuper dersom en god sittepost mangler eller byttet oppdages et stykke fra land.

Den store kroppsstørrelsen gjør at arten kan ta forholdsvis store fisk og krabber, som ofte bæres tilbake til en sittepost før de svelges.

Parene er monogame og territorielle og graver sin egen reirgang i en loddrett sand- eller jordvegg, vanligvis nær vann. Begge fuglene deltar i gravingen, som kan ta omkring en uke. Tunnelen går vanligvis omtrent 0,9 meter eller mer inn i bakken, men en uvanlig lang reirgang på 8,45 meter er dokumentert. Innerst ligger et reirkammer på omtrent 20–60 cm uten reirmateriale.

I det sørlige Afrika legges eggene hovedsakelig fra juli til januar, med en topp fra august til oktober. Inkubasjonstiden er omtrent 25–27 dager, og begge foreldrene deltar i rugingen. Ungene blir værende under bakken i rundt 37 dager og mates hyppig, og hannen står ofte for mye av mattilførselen. Etter at de forlater reiret er de avhengige av foreldrene i minst ytterligere tre uker.

Kjempeisfugl er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i store deler av Afrika sør for Sahara, finnes i mange verneområder og kan bruke både naturlige og menneskeskapte vannforekomster.

Lokale bestander kan likevel påvirkes av dårligere vannkvalitet, reduksjon i vannlevende byttedyr og tap eller gjentatt forstyrrelse av elvebredder og andre egnede hekkeplasser. Disse påvirkningene er først og fremst lokale.